Vil ha hardere Israel-kritikk

  Israels nåværende regjering har ikke til hensikt å oppfylle Oslo-avtalen med palestinerne.  I det okkuperte Libanon ville det være et humant framskritt om Israel innførte Moselovens «øye for øye».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  •  I begge tilfeller er Norges reaksjon påfallende svak. Norge krever ellers respekt for FN-resolusjoner, men bare i mindre grad når det gjelder Israel.

Dette sier tidligere statsminister og nåværende fylkesmann Kåre Willoch i et intervju med Dagbladet, idet Israel i disse dager feirer sine første 50 år som stat.

-- Fredsprosessen i Midtøsten står stille.

-- «Står stille», er et svakt uttrykk. Det er sterke indikasjoner på at den nåværende regjering i Israel ikke ønsker å oppfylle Oslo-avtalen med palestinerne som er underskrevet av forgjengerne. Det ser man særlig i handlinger som bosettingspolitikken, og dels i uttalelser som når statsminister Benjamin Netanyahu sier at enhver jøde har rett til å bo i det bibelske Israel, som omfatter hele det okkuperte området. Hele treneringen av prosessen kan optimistisk oppfattes som er forsinkelse.

Men ser man på handlingene er det meget som tyder på at det ikke er meningen blant de nåværende makthaverne å gi palestinerne reelt sjølstyre. Og i alle fall ikke i noen vesentlig del av Vestbredden som ellers kunne egne seg som bosted for innvandrede jøder.

Å gi palestinerne lokalt autonomi er en ting. Ser man på utviklingstrekkene er det lite som tyder på annet enn et lokalt sjølstyre på små områder under varig israelsk overherredømme. Den nåværende vil ikke gi palestinerne hva den forrige regjeringen i Israel stilte dem i utsikt, sier Kåre Willoch.

Minner om FN-resolusjonene

-- Palestinerne er på vikende front i forhandlingene, de har bare Oslo-avtalen.

-- Man må legge vekt på at Oslo-avtalen i sin helhet er innenfor FNs resolusjoner. Det man er i ferd med å forhandle bort, er også FNs gjentatte krav om hvordan ordningen skal være. Jeg vil minne om at i 1967 og i 1973 sa FN helt klart at israelske styrker skal trekkes ut av de okkuperte områdene. Da var det ikke snakk om en brøkdel av Vestbredden, men hele området.

-- Hvordan er Norges reaksjon på dette?

-- Stilt overfor alle disse tegn på at den nåværende regjering i Israel ikke føler seg forpliktet av avtalen, så er den norske reaksjonen påfallende forsiktig.

Vi hadde Netanyahu på besøk her, og han virket meget fornøyd da han reiste hjem. Hvor er kritikken for den folkerettsstridige plassering av egen befolkning på okkupert område? Okkupasjonen i Libanon er like folkerettsstridig. En del av lovgivningen overfor palestinerne er i strid med menneskerettighetene. Jeg sikter der til adgangen til tortur av arresterte. Man må spørre om det er en klok norsk reaksjon å gi den hovedansvarlige for dette, statsminister Netanyahu, inntrykk av at han bare møter svak kritikk for sin politikk i Norge.

Israel okkupasjonsmakt

-- Kan Norge spille noen rolle videre?

-- I beste fall spiller det nok desverre liten rolle hva vi gjør. Men vi har som retningslinje valgt å stå fast på folkeretten og menneskerettighetene. Da er det ikke noe godt argument å si at det spiller liten rolle hva vi gjør. Vi liker å opptre som prinsippfaste. Jeg er redd for at det ikke gjelder for Midtøsten. Der ser forsiktighet ut til å dominere over prinsippene.

-- Israel sier seg utsatt for terror-angrep og møter forståelse for det.

-- Fra norsk side søker vi unnskyldninger for Israel i voldsanvendelsen fra palestinsk side. Men hva er det egentlig man venter?

Jeg er forbauset over at Norge, som også har vært okkupert, har vanskelig med å forstå at så lenge okkupasjonen fortsetter og framskrittene er så små, så fører det til frustrasjon som igjen fører til vold fra de undertrykte. Da er det meningsløst å bruke vold som argument for å ikke fjerne årsaken til volden: undertrykkelsen.

Tenner for tann

-- I det okkuperte Libanon skjer det samme.

-- Dette er ikke bare palestinere det gjelder. Tenker man gjennom hva som skjer i Libanon, kan man ikke være overrasket over at okkupasjonsstyrken utsettes for gerilja. Når det skjer, reagerer Israel med represalier som dreper kvinner og barn. Hvordan reagerer Norge på dét? Ikke på en måte som kan vekke den ansvarlige. Norge reagerer så svakt at det virker som man betrakter represalier som selvfølgeligheter. Her er det ikke snakk om øye for øye, tann for tann, men mange øyne for hvert øye, mange tenner for hver tann. Hvis man i Libanon gikk tilbake til Moselovens øye for øye og tann for tann, så ville det innebære et framskritt i humanitet.

-- Gjelder Norges forsiktige reaksjoner særlig vår sittende regjeringen?

-- Jeg vil ikke bidra til å gjøre partipolitikk ut av dette. Når det gjelder å stille mindre krav til Israel med hensynet til respekt for folkeretten, så finnes disse holdningene på tvers av alle partigrenser. I mange partier godtar man okkupasjonen av Vestbredden og Libanon av «sikkerhetsgrunner». Norges holdning er ellers at denslags er helt utillatelig, men der synes man dette er greit nok.

Norges tid ute?

-- Hva bør Norge gjøre i fredsprosessen?

-- Hovedaktøren må være USA. Men det ser ut som Israel regner med at USA ikke tør sette makt bak sine krav av frykt for innenrikspolitiske konsekvenser. Uansett om Norge ikke spiller noen stor rolle, er det betenkelig å avvike fra prinsippene i utenrikspolitikken. Britene er langt klarere i fordømmelsen av den folkerettsstridige bosettingspolitikken. Norsk politikk forutsetter at å opprettholde kontakt mellom partene er hovedproblemet. Hendelsesforløpet tyder på noe annet. Det er ikke mangelen på kontakt, men uvilje mot å oppfylle avtalen som er hovedproblemet. I Israel er det også en sterk motstand mot omgåelsen av avtalen og mot okkupasjonen i Libanon. Men når Israel ikke utsettes for internasjonalt press, så må dette være å undergrave opposisjonens muligheter i Israel.

Willoch mener at Vesten legger mindre vekt på menneskerettigheter og folkerett når Israel står mot arabere enn ellers. Sett fra et arabisk synspunkt må dette oppfattes som et kontinuerlig angrep på arabernes selvrespekt, mener han.

-- Holdningen til masseødeleggelsesvåpen er et bilde. Israel fikk bevisst eller bevisstløs hjelp fra Vesten til å bygge opp atomvåpen. Det er godtatt, mens Vesten - heldigvis! - er veldig opptatt av å stanse andre i å utvikle tilsvarende våpen. Det siste er viktig og riktig, men det setter det første i relieff, sier Willoch.

-- Du nevnte de palestinske flyktningene, de ser ut til å være glemt i hele fredsprosessen.

-- Israel hevdet at palestinerne flyktet frivillig i 1948. Nå har også israelsk fjernsyn, har jeg sett, innrømmet at dette er feil. Sju hundre tusen palestinere flyktet i redsel. Det andre er at Israel nekter folk som flyktet fra krig å vende tilbake dit deres familier hadde bodd i hundrevis av år, mens andre får innvandre til Israel utenfra. Det å nekte flyktninger å vende tilbake til sine hjem vekker stor forargelse i andre sammenhenger. Vi har riktig nok andre tilfeller, som utdrivelsen tyskerne øst for Oder-Neisse og i Sudetenland etter 1945. Men å skulle miste retten til å bo et sted fordi man flyktet i redsel, kan ikke være forenelig med menneskerettighetene. FN stilte et klart krav i 1948 om at flyktningene skulle få vende tilbake straks. Norge krever respekt for FN-resolusjoner, men tydeligvis ikke for denne. Hvis man skylder på plassmangel, så er det forståelig, men det harmonerer ikke med innvandring av millioner av andre i samme område.

-- Er Norges rolle i fredsprosessen helt forbi?

-- Den tid er forbi da kontaktskaping var hovedpoenget. Norge spilte en betydelig og positiv rolle ved å få til Oslo-avtalen. Hovedproblemet nå er at Israel har fått en ny regjering som ikke har til hensikt å oppfylle avtalen.

-- Hvordan forstår du de norske bedehus-miljøenes holdning? De støtter jødene og Israel, men ikke palestinske kristne.

-- Når utgangspunktet er å følge de gamle profeters ord, er det en slags logikk i deres holdning til Israel. Men hvordan kan Det Gamle Testamentet i dette når det er mangt annet i Den Gamle Pakt som de ikke vil følge? Mange vil ikke innrømme at de styres av tusen år gamle tekster. Men psykologisk er det det mange gjør når det gjelder Midtøsten. Under ligger det at det er en forskjell på folkeslagene. Under ligger det også et ønske om å gjøre godt igjen for uhyrlige forbrytelser. Men det var europeerne som påførte jødene disse lidelsene, ikke palestinerne. Og palestinerne betaler prisen, ikke europeerne, sier Kåre Willoch.

UTFORDRER: Tidligere statsminister Kåre Willoch vil ha en mer kritisk og prinsipiell norsk holdning til Israel.