Vil ha sønnen tvangsinnlagt

I flere år har «Grethe» kjempet en ensom kamp for å få sønnen ut av stoffmisbruket. Hun har selv reddet livet hans etter en overdose. - Jeg vet at han kommer til å dø hvis han ikke får hjelp. Han har ingen fri vilje lenger, sier hun. Derfor ber hun om tvangsbehandling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Grethe» har prøvd alt. Hun har selv kjørt til Plata ved Oslo S midt på natta, hentet sønnen, dratt ham inn i bilen og kjørt hjem. De siste åra har vært en runddans mellom politi, offentlige kontorer og behandlingsinstitusjoner. Gang på gang har «Grethe» stanget hodet mot veggen.

Rusen styrer: - Jeg har ikke noe liv. Jeg har overhodet ikke noe liv. Jeg kan ikke ha mennesker her, fordi jeg er redd for hva som skal skje. Jeg kan ikke reise bort, for da får jeg ikke vite det hvis sønnen min dør. I behandlingssystemet er alt basert på frivillighet. Det er vel og bra, men sønnen min har ingen fri vilje. Det er rusen som styrer, og den er sterkere enn alt, sier «Grethe».

I dag er sønnen en fare for både seg selv og familien. Forrige uke hentet hun ham på plata og kjørte han hjem. Da var han ribba for alt - klær, klokke, penger. «Grethe» kastet alt hun fant av sprøyter og stoff. Sønnen sprang rett ned i søpla og gravde det fram.

- Han var helt vill, hylte og skreik og skulle ha stoff. Han fant sprøytene og forsvant for å sette et skudd. Så kom han ut, satte seg i sofaen og forsvant helt. Det kom bare noen lyder.

Reddet sønnens liv: «Grethe» sjekka pulsen. Den var ikke der. Hun ringte nødnummeret.

- De hjalp meg gjennom det. Jeg tok hjertekompresjon og munn mot munn metoden og greide å få liv i ham igjen. Da ambulansen kom, fikk han motgift.

- Jeg er drittlei av at alle sier «stakkars deg, jeg forstår hvordan det er». Det er ingen som forstår. Så får jeg beskjed om å ta vare på meg selv, passe på å få nok søvn. Hvis jeg hadde sovet da han satte en overdose her hjemme, så hadde han vært død nå. Jeg vet at min sønn kommer til å dø. Hver gang jeg gir ham en klem vet jeg at det kan bli den siste, sier «Grethe».

Da sønnen dro på nok en behandlingsinstitusjon forrige uke, klemte «Grethe» ham ekstra hardt. Hun var sikker på det var siste gang. Etter noen dager på institusjon ble suget etter rus for sterkt. Han skrev seg ut.

- Jeg venter, bare venter på presten. Jeg venter på noe jeg ikke vet hva er. Hele livet er ei ventetid. Det er umulig å forstå, sier «Grethe».

I dag er hele familien rammet av sønnens stoffmisbruk. I desperasjon foreslo guttens bestefar for ei stund siden å kjøpe heroin og gi ham hjemme, for å holde ham unna miljøet.

Fant stoff i lomma: Sønnen, som nå er tidlig i 20-åra, begynte å røyke hasj i 15-årsalderen. De første åra greide han å skjule det for familien, men etter hvert fikk moren mistanke. På den tida var sønnen i jobb og greide seg tilsynelatende bra. Da «Grethe» fant stoff i lommene hans, gikk hun rett til politiet.

- De fortalte at hvis han ikke sluttet med stoff, kom han til å bli stoppet på gata gang på gang. Da forsto jeg ikke helt alvoret i det. Kanskje jeg burde ha søkt om behandlingsplass allerede da, sier «Grethe».

Betalte gjelda: For misbruket fortsatte. I en razzia endevendte politiet leiligheten, spanere kom på døra, og sønnens rulleblad vokste. Det samme gjorde gjelda. På denne tida mistet sønnen jobben. «Grethe» begynte å få trusler fra langere som ville ha penger.

- Til slutt betalte vi all gjelda hans. Politiet anbefalte det. Gjelda er en ond sirkel som du ikke kommer ut av, det bare baller på seg. En dag skal de ha 200 kroner, neste 400, så 600. Og de gir seg ikke. I tillegg kommer bøtene for å bli tatt med stoff. En dag var bilen min full av bulker. Da ringte de og sa at det kom mer. Det gjorde det. En dag sto bilen ramponert på parkeringsplassen. I dag lever «Grethe» i konstant redsel for sønnens pengeinnkrevere.

- Jeg sover med nøkler, penger og pass under soveputa. Nylig ringte noen og sa de skulle drepe både meg og sønnen min.

Sønnens misbruk ble gradvis verre. «Grethe» tok ham med og reiste vekk i fire måneder.

- Det gikk veldig bra. Da vi kom tilbake fikk han tilbake jobben og var rusfri noen måneder. Så fikk han tilbud om ny jobb, men etter hvert skar det seg helt, og han fikk sparken. Da var han så rusa og så jævlig at jeg måtte ha hjelp, sier «Grethe».

Delirium: Hun kontaktet sosialtjenesten, og sønnen fikk time hos psykiatrisk ungdomsteam. Det droppet han fort. På sosialkontoret var det ingen hjelp å få. Til sist fikk «Grethe» selv sønnen lagt inn på en privat klinikk, der han gikk inn og ut noen måneder. Oppholdet betalte hun av egen lomme, men fikk det etter mye om og men dekket av sosialkontoret. Men ettervernet sviktet.

- Etterpå var det et helvete uten sidestykke. Han gikk med på å bli holdt innenfor disse fire veggene, og jeg fikk utskrevet medikamenter til ham. Disse fant han, han er verre enn en narkohund, og gikk i koma. Jeg har sittet på sønnen min i tre dager mens han hallusinerte og var helt gal. Jeg sov ikke på fire døgn, sier «Grethe».

Abstinensene gjorde at sønnen fikk delirium, en forstyrrelse i hjernen som under et anfall kan være dødelig. Hjelpen «Grethe» fikk var en resept på beroligende midler. Sønnen ble mer og mer desperat, og til slutt satte han sprøyter med dispril for å få i seg noe. Da reiste mor og sønn på ferie for å avruse gutten. Etterpå fikk han behandlingsplass, og det gikk greit i fire måneder - helt til noen ga ham stoff på institusjonen.

Slik har det fortsatt. I dag er «Grethe» så langt nede at hun ikke vet om hun orker mer. Samtidig ligger skammen alltid på lur. Selv om de ikke sier det, føler hun at alle hun har bedt om hjelp, stilltiende bebreider henne som mamma til en narkoman. Hun har spurt seg selv hundre ganger hva som gikk galt, hva hun kunne gjort annerledes, men hun finner ingen svar. Sønnen har vokst opp i et vanlig hjem på Østlandet, han har søsken som er i full jobb og aldri har hatt trøbbel med rus, og selv om foreldrene er skilt har han fortsatt god kontakt med begge. Likevel gikk det galt. Nå håper «Grethe» at hennes historie kan være med å hjelpe andre i samme situasjon.

Vil ha tvang: I dag ser «Grethe» tvang som det eneste alternativet til døden. Etter å ha blitt sendt rundt fra kontor til kontor satte hun seg på sosialkontoret og nektet å gå før hun fikk snakke med rette vedkommende. Hun signerte på at hun ville ha sønnen tvangsinnlagt. Dagen etter ringte sosialsjefen og fortalte at de hadde kommet fram til at det måtte prøves mer med frivillighet.

Avslaget kom som et slag i trynet. Etter samtaler med sønnen ordnet sosialkontoret plass på en behandlingsinstitusjon, og han sa seg villig til å skrive seg inn. Han skrev seg ut etter fire dager. Så lenge behandlingen er basert på frivillighet kan ingen holde ham tilbake. Nå vet ikke «Grethe» hvor han holder til. Hun bare venter på neste overdose.

- Tvangsbehandling er mitt siste håp. Jeg skal vite at jeg har prøvd alt før han dør, sier hun.

SISTE ROP OM HJELP: - Jeg gir meg ikke før jeg vet at jeg har prøvd alt, sier «Grethe». Nå vurderer hun å få sin narkomane sønn inn på tvangsbehandling. Denne uka skrev han seg selv ut fra frivillig behandling. Det er ikke første gang.