Vil kvitte seg med nordlendingen

I det moderne Nord-Norge er sjarken på vei til de evige skraphauger.Og ungdommen savner den ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TROMSØ (Dagbladet): - Jeg har mer til felles med folk i Oslo enn med folk på Ringvassøy. Og sjarken og torsken har jeg altså ikke noe forhold til, erklærer Ole Giæver.

Dagbladet møter den unge, lovende filmskaperen på en av Tromsøs mange trendy kafeer. Han er hjemme en snartur, for han pendler mellom Tromsø og Stockholm, der han studerer på kunstakademiet. Han skriver på et langfilmmanuskript, en roadmovie på sykkel gjennom Lofoten. Men selve historien har ingenting med Lofoten å gjøre og kunne vært laget hvor som helst i verden.

- Jeg er trøtt av debatten om nordnorsk identitet. Hele greia er ei tvangstrøye. Jeg er veldig glad i Tromsø. Men det er ikke de nordnorske symbolene som preger mitt forhold til byen, sier han.

- Veldig mange unge er i ferd med å frigjøre seg fra de nordnorske stereotypiene. Identitet i forhold til tilhørighet er ikke like viktig som før, Svolvær er bare et tastetrykk unna Milano. Ungdom over hele verden ser de samme TV-programmene, går i de samme klærne og snakker det samme språket, mener han.

Er det noe Giæver ikke vil være, så er det «nordnorsk kunster». I går var det «hipt», i dag er det en jarstein rundt halsen.

SPESIELT OG TYPISK:

- Altfor lenge har det vært slik at vi skal finne noe spesielt og typisk med Nord-Norge som vi skal fremme i historiene våre, som om ikke historiene våre er interessante nok i seg selv. Lene Marlin og Røyksopp ble ikke store stjerner fordi de klistret på seg en stor merkelapp der det står «Nord-Norge».

- Verden trenger ikke flere historier om Nord-Norge, men universelle historier fra Nord-Norge. Det finnes ikke en bestemt nordnorsk fortelling, det finnes 100 000. Og de må fortelles uten den belastningen det er å skulle representere en hel landsdel.

For 50 år siden var lofotfisket obligatorisk for en ung mann i Nord-Norge. I dag finnes det ikke noe mer utrendy blant urban, nordnorsk ungdom enn torsken, bainnskapen, fiskebåten og forestillingen om det barske og enkle livet på en værhard holme. De færreste kjenner seg igjen i det som oppleves som en nostalgisk fortelling om Nord-Norge, holdt i hevd av middelaldrende og kanskje også utflyttede nordlendinger.

De unge er i full gang med å oppdatere historien på egen hånd, uten veiledning, men med moralsk støtte fra Kjetil Rolness, som meldte seg ut av Nord-Norge her i Dagbladet i den tro at alle nordlendinger er som Lars Andreas Larssen.

- Nordnorsk ungdom har en helt annen selvbevissthet enn tidligere. Og nå er det de som er i ferd med å vinne definisjonsmakten, mener førsteamanuensis Nils Magne Knutsen ved Universitetet i Tromsø.

- De har jo heller ikke noe tungt mindreverdighetskompleks i ryggsekken. Jeg vokste jo opp i den tro at Gud måtte være søring, sier Knutsen.

På grendeskolen hans var Nord-Norge presset inn i et lite hjørne på norgeskartet som hang på klasserommet. Det egentlige Norge var fra Namdalen og sørover.

USYNLIGGJØRING:

- Den usynliggjøringen som nordlendinger ble utsatt for, kan vi se noen spor av i dagens debatt. Det kan fortsatt få Knut Erik Jensen og Lars Andreas Larssen til å gå av skaftet, men det er en arv som dagens unge ikke forstår noe av, sier Knutsen.

Nordlendingene blir aldri helt ferdige med å diskutere sin egen identitet og hvordan «De Andre» betrakter dem. Denne gangen var det «Team Antonsen»s fleip med nordlendingen som ble startskuddet.

- Det dreier seg om hvordan det nordnorske skal fortolkes og hva det skal omfatte. Det mange tradisjonalister ikke er i stand til å ta inn over seg, er at dagens Nord-Norge rommer mange forskjellige identiteter. Den dominerende fortellingen om Nord-Norge har lagt for mange føringer på hvordan landsdelen skal forstås, mener sosialantropolog Einar Rebni i Tromsø.

IDENTITETSPROBLEM?

Men har dagens nordlendinger et identitetsproblem? Både ja og nei, mener skribenten og statsviteren Bente Aasjord.

- Nordlendingen med identitetsproblemer bor i Tromsø, ikke på Senja. Den urbane nordnorske modernisten vil frigjøre seg fra fiskelukta, på den andre siden stinker det fisk av den eneste kulturelle og økonomiske kapitalen han har. Han er avhengig av naturressursene i den nordnorske periferien, mener hun.

NRK-journalisten Arnt Ryvold skrev nylig boka «En nordlending kryster sin spord».

- At de unge ikke har noe forhold til stammens slogfulle fortid, er nå en sak. Noe helt annet er det å være vitne til hvordan den nordnorske eliten i medier, næringsliv og politikk fortier sin egen historie.

For dem er naturbaserte næringer noe man er engstelige for å bli assosiert med, selv om landsdelens framtidsproblematikk er knyttet til fisk, mener han.

Noen er faktisk også engstelige for å bli assosiert med Arthur Arntzen. Som da han nylig ble intervjuet av en lokal NRK-journalist. Som ville vite om ikke Arthur syntes han var for gammel til å representere Nord-Norge.

- Om jeg ble fornærmet? Nei. Men jeg ble matt. Når jeg får tenkt meg om, er vel et slikt spørsmål et uttrykk for at Nord-Norge befinner seg i ei brytningstid. Og der er det vel jeg står for alt som er gammelt og skralt.

MELDTE SEG UT: Kjetil Rolness.
FORTID: Sjarken hogges opp, og stadig færre savner den.
FRAMTIDA: Unge, urbane nordlendinger som Ole Giæver føler seg på ingen måte annerledes enn ungdom andre steder i landet. De er luta lei debatten om nordnorsk identitet.