Vil ta Jens med makt

Regjeringssamarbeid med Ap er det sentrale spørsmålet på SV- landsmøtet. Men denne gang blir det ikke snakk om noen kurtisering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HELL (Dagbladet): KRISTIN HALVORSEN passer seg vel for å flørte med Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland i et valgår. Det har partiets ledelse forsøkt tidligere, med katastrofalt resultat. Riktignok skjedde det under den mest brennhete fasen av EU-kampen. Erik Solheims samarbeidsinvitt til Jagland i 1993 skapte et inntrykk av at SV ikke var helt til å stole på i EU-spørsmålet. EU-motstanderne flokket seg isteden rundt Anne Enger Lahnstein og Senterpartiet. SV sank som en stein på meningsmålingene.

Nå er den politiske situasjonen en annen. Vi har ingen EU-debatt av særlig temperatur. Spørsmålet denne gang er om Høyre og Frp får så sterk valgvind i ryggen at stortingsvalget til høsten vil gi landet en borgerlig regjering. Derfor insisterer SV-leder Kristin Halvorsen på at partiet må samle kreftene i en kamp mot ytre fiender - høyresida i norsk politikk - og ikke øde kreftene på intern splid. I sin tale til landsmøtet gjorde hun ikke noe forsøk på å overtale delegatene til å bli enige om at SV må ta ansvar. Det lå som en selvfølgelig forutsetning i alt hun sa, der hun feide gjennom SVs standpunkter fra A til Å. Riktig så pedagogisk. En tale av Kristin Halvorsen er som å lese et av de gamle «Illustrerte Klassikere». Du får med deg lettversjonen av et tungt verk. Ikke så analytisk, men beregnet på massene. Hovedbudskapet i talen er at SV selvsagt er klar til å bli med i en regjering dersom omstendighetene ligger til rette for det. Og en av de viktigste forutsetningene er at SV gjør et så godt valg at det kan forhandle med styrke. Jens skal «tas» med makt, ikke med smiger og selvutslettelse.

SELV MUSEUMSVOKTERNE i SV er innstilt på å la partiet gå inn i regjering hvis muligheten byr seg. Forskjellen mellom SVs venstrefløy og partiledelsen i dette spørsmålet er hvor stort gjennomslag SV må ha for å gå inn i et slikt kompromisslandskap. Noen vil bli statsråder for enhver pris. Andre setter prisen så høyt at det garantert ikke kan bli noe samarbeid. Men et solid flertall har fingeren i jorda. De innser at den dag vil neppe komme da SV får rent flertall alene. I virkelighetens verden må partiet samarbeide med andre, hvis det vil ha innflytelse og hvis det vil forsøke å virkeliggjøre noen av sine løfter til velgerne.

DET ER IKKE første gang SV drømmer om regjeringsmakt. Og faren for at det blir med drømmene også denne gangen er stor. Det er imidlertid noen forhold som gjør at tankene ikke er helt uten realisme. For første gang i historien er SV offisielt invitert til LO-kongressen. LOs utsending på SVs landsmøte, Magne Nedregård, understreket i går behovet for samling på venstresida i norsk politikk. Det er mange fellestrekk mellom LOs og SVs mål for samfunnsutviklingen. SV er et parti for offentlig ansatte. LO organiserer dem. Skulle Ap stå i valget mellom Kjell Magne Bondevik og Kristin Halvorsen, vil SV ha fordelen av LOs støtte hvis partiene er jevnstore. Nå har Ap tradisjon for alltid å samarbeide mot sentrum, ikke mot venstre. Men den politiske situasjonen kan tvinge Ap til å inkludere SV i sine planer. SVs drømmeflertall består av Ap, Senterpartiet og SV. Men koalisjonen kan også bestå av KrF, hvis valget torpederer alle forhåpninger om en rendyrket sentrumsregjering. Et annet moment som kan tale for SV-medvirkning er erfaringer fra Tyskland, hvor De grønne samarbeider med sosialdemokratene i regjeringsposisjon, og Sverige, hvor Vänsterpartiet sikrer Göran Perssons regjering et parlamentarisk grunnlag.

VI SKAL HELLER IKKE glemme at SV har fordelen av å ha en kvinnelig, relativt ung partileder på en politisk arena som er dominert av middelaldrende, nokså konturløse, menn. Det kan bety mye i en valgkamp hvor halvparten av velgerne er kvinner. Derfor kan det tenkes at Kristin Halvorsen klarer å krangle seg til en taburett eller tre. Spørsmålet blir i så fall hvor mye rødfarge SV får satt på den grå, norske sentrumspolitikken, eller om SV drukner i fargebadet.