Vildand i skatehall

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Avisene advarte mot Vegard Vinge og Ida Müllers Vildanden som ble oppført i Skatehallen under Festspillene i Bergen i år. En eviglang skandale med piss og blod som festspilldirektøren måtte stanse halv tre om natten. Venge skulle ha bæsjet på scenen og «spist sin egen avføring», publikum skal ha kastet opp. Avisene mesket seg i favorittordet «sjokk» mens de på kommentarplass forsikret om at det skulle mer til for å sjokkere dem, forestillingen ble avskrevet som «provokasjon for provokasjonens skyld», litt barnslig.

Jeg så for meg regissørens bæsj og hadde aldri gått opp i skatehallen om det ikke var for at kloke folk snakket om forestillingen med stort alvor, de nevnte ikke bæsjen.

Da jeg først var inne, var det vanskelig å gå ut. Dypt gripende til tross for all stilisering, skuespillernes masker, innleste «maskinstemmer» og underlig hakkende, mekaniske kroppsspråk. Tekst og intensjonstro til tross for opphevelse av all kronologi, alt plot, Ibsen svevet over vannene i nyskapte scener dratt ut i tid, dvelende ved enkelte tekstutsnitt: Frifinnelse er frifinnelse. Den ideale fordring. Å se sin stilling som den er. En insistering som hensatte meg i en meditativ tilstand som virket åpnende så det som skjedde på scenen «slo inn», jeg har aldri blitt så beveget av noen Ibsenforestilling, jeg pleier å bli imponert. Da jeg ramlet ut etter noen timer, var det som å komme fra en mettet, flerdimensjonal verden til en kjedelig og flat. Brecht-foredraget jeg skulle holde i Den nasjonale scenes restaurant bleknet i hendene mine foran det pent kledde bergenske borgerskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grosserer Werle sitter på gulvet i sitt svart-hvite pappkontor, lent til skrivebordet, stivnet. Doktor Relling mot veggen sluker rytmisk sine piller. Fru Sørbye bøyd over en datamaskin. Det går en uendelighet av tid, Werle åpner munnen: – Jeg har alltid vært en ensom mann.

De fortsetter sine mekaniske aktiviteter, lenge. Grossereren åpner igjen munnen, det lyder som om han har bortoperert strupehodet: – Jeg har alltid vært en ensom mann.

Alt fortsetter, lenge, telefonen ringer. – Ta den, tenker jeg, ennå ikke inne i stykkets langsomme tid. Fru Sørbye gjør det omsider, vender røret mot oss: Røkkes stemme fra pressekonferansen i kjølvannet av Aker-salget. Han føler seg åpenbart som en ensom mann. Alt fortsetter, det ringer igjen. Doktor Relling løfter røret omsider, vender det mot oss, statsminister Stoltenbergs stemme: av og til ønsker jeg å bare være Jens, bare være Jens, han føler seg åpenbart som en ensom mann. Også finansministeren ringer.

En spedbygd Gregers Werle sitter på knærne i sin svart-hvite pappstue og leser foran en knitrende peis. Innimellom kroer han seg, utstøter spedbarnaktige henførte gisp, liksom overrumplet av nytelse eller den plutselige rystelse lesning kan gi. River en side ut av boka og kaster den i ilden. Flere sider, langsomt, river dem ut og kaster dem i flammene. Hele boka kastes i peisen, flere bøker, en veldig røyk velter fram, fyller rommet og gjør Gregers usynlig, vi ser bare føttene som løper for å komme ut, hører ham hoste, gispe etter luft, de panikkslagne små føttene over gulvet mot det han tror er døra, støter mot veggen og faller, ligger ubevegelig forvridd på gulvet, reiser seg, vakler desperat etter en utvei, støter mot veggen, faller, ligger urørlig, reiser seg, tripper utmattet mot det han håper er døra, treffer veggen, faller, reiser seg, faller.

Gregers sammenkrøpet naken i sitt svart-hvite pappbadekar, det ser ut som om han fryser. Husker ikke hvilken musikk det akkompagneres av, noe storslått, han åpner munnen, metallisk skjærende: – Jeg nages under en skyldbetynget samvittighet.

Det henger umenneskelig lenge i lufta. Mager, masken så vidt over kanten med rare bollekinn, igjen åpner han munnen: Jeg må finne helsebot for min syke samvittighet.

Han tar kniven han alltid bærer og skjærer pulsåren over, vannet farges rødt av ketchupen han sprøyter i det med den andre hånden, glir langsomt ned i vannet vi ser fordi deler av badekaret er av glass, kampen med den ønskede død, hendene mot ruta, det hjelpeløse maskehodet.

Doktor Relling med stakattoskritt og stetoskop om halsen. Runker en dukkemann en uendelighet til han ejakulerer mengder. Relling fanger det opp i ei bøtte og knuser egg i bøtta, heller massen i en maskin som durer og arbeider akkompagnert av Händel, husker jeg riktig, gjør jeg sikkert ikke, noe virkningsfullt i lang tid og barnet er ferdig. Relling løfter det ut blodig, livaktig og viser det til den frosne «familie» som ventet med sjampagne i det sort-hvite pappbadeværelsets hjørne. Henger barnet opp i taket etter navlestrengen, et nytt barn er ferdig og hentes ut til høystemt musikk, stadig flere ut av maskinens munn henges i taket, slik fokuseres Ibsens sentrale spørsmål: Hvem er faren? Og en høyst aktuell debatt: Har det betydning?

En scene, referert slik av en tilfeldig intervjuet publikummer: Da de voldtok en dame med paraply, forlot jeg salen. Damen var en dukke og scenen en referanse til Dag Solstads «Genanse og verdighet» som åpner med at Elias Rukla underviser i Vildanden: «I over en måned hadde klassen holdt på med det og ennå var de bare midt i fjerde akt, slikt var det stil over, tenkte han». Han funderer over bipersonen Rellings rolle, fordi Ibsen lar ham «dirre litt i stemmen» ved en anledning. Rukla får ikke elevene med på tankerekken, det sukkes åpenlyst og han avslutter timen. Vel ute får han ikke opp sin paraply og tørner, herper den og roper: – «Fitte!» til en elev.

Altså ikke noe løsrevet «påfunn».

Mot slutten av første akt står Grosserer Werle og Gregers foran sceneteppet i hver sin ende av salen, beveger sine munner mens vi hører replikkskiftet fra Ibsens opprinnelige manuskript sagt som det står, tørt, uten fakter, følelser, den gammelmodige setningsbygningen, latter når det påkreves:

G r e g e r s: Du skrev meg den gang et brev til, – et forretningsbrev naturligvis og i en etterskrift sto det, ganske kort, at Hjalmar Ekdal hadde giftet seg med en frøken Hansen.

W e r l e: Ja, det var jo ganske riktig; hun het så.

G r e g e r s: Men du skrev ikke noe om, at den frøken Hansen var Gina Hansen, vår forhenværende husjomfru.

W e r l e: (ler spotsk, men tvungent). Nei, for jeg tenkte så menn ikke, at du interesserte deg så særlig for vår forhenværende husjomfru.

G r e g e r s: Det gjorde jeg heller ikke. Men – (senker stemmen), her var nok andre her i huset, som interesserte seg særlig for henne.

Jeg vet ikke hvorfor det virker så sterkt, men det virker, det er liv eller død for grossereren og hans sønn i skatehallen.

Dette er ikke et kvalifisert skriftstykke. Jeg er ikke teateranmelder og så ikke mer enn deler av første akt (av totalt to akter) som i hovedsak beskjeftiger seg med familien Werle, men nok til å kunne påstå at forestillingen er overskridende i sitt formspråk på en måte som utvider vår Ibsenforståelse, gjennomarbeidet, intelligent, og jeg kan ikke tenke meg at det er mulig å sette opp Ibsen på en mer relevant måte i dag.

Synd at mediene ikke klarer å gripe dette overskridende med sitt tilforlatelige avisspråk.

Vigdis Hjorth er forfatter.