Vilje til språk?

Til våren kommer stortingsmeldingen om hva som må gjøres for å redde norsk som skriftspråk. Det er på tide.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når store og små norske bedrifter utlyser på engelsk stillinger i norske aviser, er det enten uttrykk for jåleri, mangel på dannelse og språklig refleksjon eller fordi HR-direktøren lever med en forestilling om at det bare er gjennom engelsk man signaliserer at man har noe å fare med. Det er likevel til å leve med. Næringslivet har jo ellers bare i beskjeden grad bidratt til å dyrke det norske språk som kulturbærer eller identitetsskaper. Vi venter vel heller ikke av næringslivsledere at de skal ha et sofistikert syn på språk som makt og språk som faktor i en tenkekultur.

Men når våre universiteter kapitulerer overfor globaliseringen og innfører vurderings- og kvalitetssystemer som tvinger forskerne i de fleste fag til å publisere på engelsk, er det langt alvorligere. Derfor er da også f eks Universitetet i Oslo i ferd med å utarbeide en strategisk plan for hvordan institusjonen skal ivareta sine nasjonale språkforpliktelser samtidig som den også kan inngå i et internasjonalt undervisnings- og forskningsfellesskap. Parolen synes å være at studentene og forskerne bør være gode både i norsk og i et fremmedspråk, det vil si engelsk.

I går sto norsk og andre nordiske språks framtid på dagsorden da Språkrådet inviterte til debatt om behovet for vern om de nasjonale språkene innen forskning, høyere utdanning og næringsliv. 300 travle mennesker hadde funnet veien til en kinosal midt i Oslo for å høre om tendenser og status i dag, og hvilke tiltak som må til for å stanse det som mange mener er en uheldig utvikling og som kan ende med at norsk blir dramatisk svekket som skriftspråk. Den danske språkprofessoren og språkpolitikeren Jørn Lund syntes at selve møtet var et positivt uttrykk for at det er en høyere bevissthet om det nasjonale språkets betydning i Norge enn f eks i Danmark. Det tilskrev han vår fortid som et språkstridens land, der man forstår at vokalers og konsonanters plass er viktig for ens identitet. Språk er noe mer enn et kommunikasjonsmiddel, det bestemmer hvordan vi tenker.

Problemet er bare at språkutviklingen ikke lar seg styre av noen myndigheter. Næringslivet lar seg ikke styre, for de styres jo av marked og profittønsker. Forskere lar seg ikke styre, for de skal styres av de ideelle krav til sannhet. Dessuten driver også de på innenfor en internasjonalisert geskjeft. Og folk flest lar seg vel heller ikke styre, for de er ofte kunnskapsløse om de regler som finnes.

Språk er likevel et spørsmål om makt, det handler om hva vi vil. Det er et spørsmål om vilje til språk, som måldirektør Ottar Grepstad har formulert det i en boktittel. Men vi står overfor sterke motkrefter. Vi fornemmer det selv: Norsk blir i mange sammenhenger noe mindreverdig, enten det er snakk om poplåter, stillingsannonser eller forskning. Det signaliserer ikke faglig tyngde, ikke modernitet, ikke utvikling, slik engelsk gjør. Dessuten går det jo mot engelsk som eneste språk. Men er nå det så sikkert, spurte professor Tove Bull, og antydet at om hundre år kan det toneangivende internasjonale språk være kinesisk mandarin.

Det er nå vel to år siden Språkrådet la fram sitt forslag til en norsk språkstrategi. Nå kommer stortingsmeldingen. Det er på tide, men gir løfter. For som tidligere president på Island, Vigdís Finnbogadóttir har sagt: «På sitt morsmål kan man si hva man vil, på et fremmedspråk kan man bare si hva man kan».