Når store og små norske bedrifter utlyser på engelsk stillinger i norske aviser, er det enten uttrykk for jåleri, mangel på dannelse og språklig refleksjon eller fordi HR-direktøren lever med en forestilling om at det bare er gjennom engelsk man signaliserer at man har noe å fare med. Det er likevel til å leve med. Næringslivet har jo ellers bare i beskjeden grad bidratt til å dyrke det norske språk som kulturbærer eller identitetsskaper. Vi venter vel heller ikke av næringslivsledere at de skal ha et sofistikert syn på språk som makt og språk som faktor i en tenkekultur.

Men når våre universiteter kapitulerer overfor globaliseringen og innfører vurderings- og kvalitetssystemer som tvinger forskerne i de fleste fag til å publisere på engelsk, er det langt alvorligere. Derfor er da også f eks Universitetet i Oslo i ferd med å utarbeide en strategisk plan for hvordan institusjonen skal ivareta sine nasjonale språkforpliktelser samtidig som den også kan inngå i et internasjonalt undervisnings- og forskningsfellesskap. Parolen synes å være at studentene og forskerne bør være gode både i norsk og i et fremmedspråk, det vil si engelsk.