Vill i varmen

Før finalekampene er det delt ut 21 røde og om lag 250 gule kort under fotball-VM i Frankrike. Dommerne har hatt instruks fra det internasjonale fotballforbundet om at de skal slå ned på rått spill og stygge triks. Men i gatene, på kafeene og i avisene har den nasjonale sjåvinismen blomstret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Vild i varmen, kold i røven og klar i bolden,» er danskenes oppskrift på god fotball. I Frankrike og rundt omkring i deltakerlandenes større byer er det blitt mye av det første. For mens fotballen internasjonaliseres både som økonomi og som idrett, har årets VM vist at den nasjonale nissen er med på lasset. Det er kommet til uttrykk i vaiende flagg og drap. Gamle nasjonale sår er revet opp. De tysk-franske motsetninger eksploderte da tyske nynazister og bråkmakere gikk løs på publikum og politi, enda Frankrike aldri har vært så opptatt av fotball som de er av politikk eller mat. Falklandskrigen lå under i kampen mellom Argentina og England. En engelsk bråkmaker som stakk kniven i en hyggelig franskmann, sa det slik: «Jeg trodde det var en argentiner.»

  • Pøbelopptrinn og hooliganisme kan imidlertid like gjerne forklares med intern sosial uro i Tyskland og Storbritannia som nasjonalisme. Men behandlingen av den utviste David Beckham etter åttendedelsfinalen mot Argentina utløste en nasjonal hatstemning. London-tabloiden The Mirror skrev om «ti heltemodige løver og en idiotisk gutt». Hans forbrytelse var verre enn om han hadde spottet selveste Union Jack - det britiske flagg, skrev en britisk journalist i New York Times.
  • Det er mulig brasilianerne har et helt spesielt forhold til fotball. De stanser jo all virksomhet, og selv parlamentet utsetter sine forhandlinger når Ronaldo, Dunga, Cafu og Carlos danser rundt på grasmatta. Det er imidlertid ingen tvil om at grensen mellom fotball og politikk har vært tynn i Latin-Amerika under militærdiktaturene. Men den er heller ikke spesielt sterk i det demokratiske Europa. Tysklands forbundskansler Helmut Kohl prøvde å støtte opp under en sviktende velgeroppslutning med sitt nærvær under det tyske lagets kamper. Men som laget er han åpenbart for gammel og uinspirert, og det ble lite å hente av politisk kraft da det tyske laget ble slått ut av lille og unge Kroatia, Tysklands gamle protesjé.
  • Men motstanderen var enda sterkere infisert av den nasjonalistiske smitten. Kroatias president, den halvfascistiske potentaten Franjo Tudjman, ble surere og surere da laget tapte mot Frankrike onsdag kveld. Og han innkalte den franske ambassadøren for å protestere mot at fjernsynet viste Helmut Kohls ansikt og ikke hans under åttendedelsfinalen. Og da laget var utslått av Frankrike, jublet publikum i den serbiske hovedstaden Beograd, mens kroatene gråt i Zagreb. Og det var det saktens grunn til, for landslagets trener, som ble utnevnt til generaloberst av president Tudjman etter suksessen, erklærte på forhånd at hans lag var genetisk forutbestemt til å vinne fordi de var kroater.
  • Slik har fotball-VM igjen kalt fram gamle Europas tradisjonelle kulturelle og politiske skillelinjer, og trosset hovedtendensene i det moderne Europa på kanten av det grenseløse århundret. Nye stater har bekreftet at fotball er verdens største idrett. Tidligere koloniland, som Nigeria og Tunis, har styrket sin politiske selvtillit ved å vinne over det europeiske fotballetablissementet. Og iranerne fikk kanskje dempet sin frykt for «den store Satan» da de slo USA.
  • Millioner av TV-tittere verden rundt har i fire uker vært vitner til individuelt artisteri og kollektiv moral. Nivået i toppen er jevnt, kampene blir fylt av spenning. Mesterlig TV-regi har understreket spillets estetiske sider. Vi har gledet oss over briljant spill også hos motstandere langt vekk fra. Under et besøk i Thailand like etter forrige VM ble jeg f eks overøst av begeistring av en hyggelig kelner som beundret Drillo, og kunne ramse opp navnene på samtlige spillere på det norske laget. Så fotballens globale karakter skal så visst ikke underslås. Albert Camus sa en gang at alt han kunne om moral hadde han lært på fotballbanen. Men de nasjonalistiske strenger som har fått nytt liv under VM, viser sannheten i Hegels ord om at Minervas ugle flyr i solnedgangen. Det er når nasjonalstaten er i ferd med å forsvinne i det globale marked eller fragmenteres at folk flest merker at de holder på å miste noe. Da manes nasjonalismen fram igjen, på godt og ondt.