Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Ville Josef og Maria nådd fram?

Tre sikkerhetsmurer, femten kontrollposter, ti sperringer og en militær sone sperrer i dag juleevangeliets vei fra Nasaret til Betlehem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NASARET- BETLEHEM (Dagbladet): «Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem (...) for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede som ventet barn» (Lukas 2). Kanskje var det tidlig en småkald desembermorgen, før vinterregnet satte inn. Maria på et esel, og Josef gående foran. Men hvilken rute valgte de?

I dagens israelske Nasaret er det to hovedteorier som hersker: enten på nedsiden gjennom det palestinske Vestbredden til Jeriko, og derfra opp via Jerusalem. Eller via Jordan-elvas østbanke til Jeriko, og derfra samme rute til Betlehem.

Jeg velger den korteste ruta, den gjennom Vestbredden. Om lag 160 kilometer. En tur som burde kunne gjøres unna på tre timer, hadde veien vært en normal vei. Men Josef og Marias vei er alt annet enn normal.

-  Jeg kan kjøre til muren, men ikke en meter lenger, sier israelske Shlomo. Han er taxisjåfør. Han har pistol. Men Vestbredden er terroristland for Shlomo. Ikke kommer han inn fra Nasaret heller. Den massive sikkerhetsmuren nord på Vestbredden har bare én port, ved den palestinske landsbyen Al Jalame. Til sammen 622 kilometer mur er hittil satt opp på og ved Vestbredden, 5- 10 meter høy, skjærer den igjennom landskapet, kutter palestinske landsbyer, jorder og familier i biter. Israel har satt den opp for å hindre terrorangrep i Israel og for å beskytte israelske bosettere på palestinsk land. Ved Jalame kommer ikke palestinere ut, eller vanlige israelere inn.

Martin Yttervik, norsk FN-koordinator på Vestbredden, kommer meg i møte. I hvit FN-bil skal det gå bra å passere kontrollpostene med israelske soldater. Norsk pass, pressekort, FN-bil. Vi vinkes igjennom. På innsida den palestinske byen Jenin med drøye 30 000 mennesker. Mange butikkskilt er på hebraisk, ikke arabisk. Israelere pleide å handle her, og palestinerne pleide å dra på jobb i Israel. Men ikke nå lenger. Byen er avstengt og arbeids-løsheten er på 65 prosent.

-  Jeg drømmer om å forlate denne byen og dette landet. Ikke fordi jeg hater det, men fordi jeg elsker det, sier Salah Mousa. Han byr oss på palestinsk pizza og forteller historien om fortvilelsens Jenin. Om israelske raid, død, frykt og om et palestinsk samfunn som går i oppløsning.

-  Vi ødelegges fra innsida. Kriminaliteten, korrupsjonen og det moralske forfallet bare øker, sier han. Salah har sju år bak seg i israelske fengsler og granatsplinter i hofta. Han kjempet for noe han trodde på. Nå vil han vekk. Men han kan ikke engang følge med til palestinske Jeriko. Han mangler israelsk tillatelse.

Israelske bosettere

LULEHØYTID: Palestinske skolegutter feirer julehøytida i byen der Josef og Maria kom fra Nasaret for å skrive seg inn i manntallet. Foto: Reuters/Scanpix
LULEHØYTID: Palestinske skolegutter feirer julehøytida i byen der Josef og Maria kom fra Nasaret for å skrive seg inn i manntallet. Foto: Reuters/Scanpix Vis mer

Ut av Jenin ser vi den første israelske bosettingen i et landskap med tusener av oliventrær. På Vestbredden er det 128 av dem, pluss en rekke såkalte utposter. Og antallet bosettere øker dramatisk. Fra 21 700 bosettere i 1982 har tallet nå nådd 231 443, ifølge det israelske innenriksdepartementet. Bosettingene ligger på bakketoppene, i nærheten av vannreservoarer, hus med røde teglsteinstak og spesielle tilkomstveier, uten palestinske biler. Vi passerer bosettingene Sa Nur og Komesh.

-  De herjer som de vil, knuser og mishandler uten å bli straffet, sier to palestinske butikkeiere som ikke tør oppgi navnene sine. Tidligere var det sekulære bosettere som bodde her. Nå har religiøse nasjonalister overtatt. De fører krig.

Nye israelske kontrollposter, en hel rekke. Venting. Ved landsbyen Huwara skjer det noe.

-  Du ser det på hjelmene. Har de israelske soldatene stridshjelmer, er noe på gang, sier Martin Yttervik. Et portforbud for landsbyen er akkurat hevet. To gående palestinske studenter er kjørt ned av israelske bosettere.

-  Det er den åttende nedkjøringen denne måneden. To er døde, sier Ahmed Eudi. Han jobber på et ungdomssenter i Huwara. Bosettingen Yitshar, som ligger like ved landsbyen, er en av de mest militante på hele Vestbredden. I det siste har det gått mest utover landsbyens bønder. Det er olivenhøst, og Ahmed tar oss med til ei olivenpresse.

-  De setter fyr på trærne mine, og parsellene opp mot bosettingen har jeg ikke høstet på fire år. De skyter vilt for å drepe, sier Walid Said.

Han har tatt med seg det lille han har høstet til pressing, til eget forbruk.

-  Vi får ikke solgt olja vår noe sted, sier Walid. Ifølge FN-tall gikk i fjor 10 000 tonn olivenolje til spille på Vestbredden på grunn av stengninger og bevegelsesforbud som gjør at olja ikke når markedene i de store palestinske byene og Jordan.

Første natt

Det går mot solnedgang. Vi er ennå langt fra Jeriko, og ennå mye lenger fra Betlehem. Vi passerer nok et militært sjekkpunkt, og ser noen israelske bosettere. Martin stopper FN-bilen. På god avstand. FN er et skjellsord blant bosettere. Jeg går til fots for å slå av en prat.

-  Goodbye, sier to av dem før jeg får sagt navnet mitt. En tredje gir meg fingeren. Jeg snur. Litt lenger ned to jenter, Leat og Shagit. De forteller om bosettere som er skutt og drept av arabere. Ordet palestiner bruker de ikke.

-  Vi er ikke redde. Landet er vårt og Gud er med oss, sier Leat.

Hva med palestinerne?

-  På sjøen med araberne, sier Shagit.

Det er allerede mørkt. Vi kjører ned i dødehavsdalen som er israelsk militær sone. Ved Jordan-elva like før Jeriko ligger det gresk-ortodokse klosteret Gerasimus.

-  Maria og Josef stoppet her for ei natt på vei tilbake fra Betlehem med sitt barn. Kanskje også på veien til Betlehem, sier Nicolete. Hun er gresk-kypriot og holder orden på klosterets 15 munker. Det er et rolig sted. Ikke en kontrollpost i sikte fra klosterets hage. Bare bølgende ørkenfjell i månelys. De samme fjella som alltid har ligget her. Men idyllen er falsk. Krigen og problemene på utsida preger også klosteret. Nicolete ler når jeg spør om hun tror Josef og Maria ville nådd Betlehem i dag.

-  De ville ikke ha kommet noe sted. De ville ha født i utlandet, sier hun.

Ny dag

Landskapet ved Jeriko er tørt. Det er morgen, men likevel varmt. Det ramsalte Dødehavet ligger en kilometer eller to sør for klosteret, 400 meter under havets overflate. Ferden videre går med palestinsk taxi, men med gule israelske skilter. FN-hjelp skal ikke lenger være nødvendig, håper jeg. Den gamle veien mot Jerusalem følger vannkildene, den samme ruta som Josef og Maria må ha valgt, sier Muhammed. Han viser vei. Vi kjører inn mot Jeriko. En isolert palestinsk by. Nytt sjekkpunkt.

-  Ingen bilder, skriker en israelsk soldat. Han har sett kameraet mitt. Vi adlyder, og venter.

I bakgrunnen Fristelsens fjell, der Jesus skal ha motstått to av djevelens tre fristelser. Vi kjører etter hvert mot fjellet, forbi ruinene av Jerikos gamle bymur. En 17 år gammel gutt, Fadil, sitter ved en vannkilde ved foten av fjellet. Kanskje drakk Josef og Maria fra kilden?

-  Kom de denne veien, gjorde de nok det, sier Fadil. Betlehem er bare tre mil unna, men likevel en fjern by for Fadil. Sist gang han var der, var med moren sin som 7-åring. Han har ikke passerseddel ut av Jeriko.

Veien til Betlehem? Fadil rister på hodet. Han peker mot veien, gjennom ørkendalen opp mot Jerusalem. Den er stengt. Store steinblokker. Vi må snu. Ny kontroll. Deretter en avstikker tilbake til den gamle veien langs ørkendalen, langs vannkildene mot Jerusalem. Nok et kloster. Nok en israelsk bosetting. To bevæpnede bosettere holder vakt ved en vannstasjon. Min palestinske taxisjåfør er engstelig.

Bosettere

-  Vi jobber for et sikkerhetsfirma, sier bosetterne Ofer og Alon. Stasjonen pumper vann til to bosettinger, men også til palestinere. For første gang på reisen snakker jeg med mannlige bosettere som ikke ber meg dra til helvete. Ofer og Alon er ikke religiøse nasjonalister, men israelere som har slått seg ned i bosettinger av økonomiske grunner.

Dem er det mange av rundt Jerusalem. For bosettingene tilbyr billig husvær sammenliknet med alternativene i selve Israel. Ofer forteller om ei natt med nok en sabotasjeaksjon. To molotovcocktailer mot pumpestasjonens strømtransformator.

-  Jeg har ikke noe imot araberne, men de skyter seg sjøl i beina. Vi håper at det etter Arafats død skal bli bedre, sier Ofer.

Muren rundt Jerusalem

Det står Jerusalem på skiltet. Bare noen kilometer igjen til den hellige byen. Det første vi ser er Oljeberget. Josef og Maria må ha sett det samme, men uten det høye kirketårnet som nå rager der. Og uten det gulhvite beltet som slynger seg rundt berget: nok en mur. En fem- seks meter høy vegg av betong sperrer veien. Til sammen 22 000 meter av denne muren er satt opp rundt Jerusalem siden 2002, ifølge FN-tall. Når den er ferdig, vil Jerusalem bli hermetisk lukket for palestinere fra Vestbredden.

Vi tar av fra hovedveien, nytt sjekkpunkt, inn til den palestinske bydelen Bethany. I bakgrunnen en av de største israelske bosettingene: Ma\'ale Adumim. Bosetterne der har en egen vei, en tunnel under Oljeberget. Ny kontrollpost, og så er vi der. Muren skjærer igjennom et nabolag, litt lenger borte en skolegård.

Vi benytter oss av våre privilegier: jeg et norsk pass og Muhammed et israelsk ID-kort med tillatelse til å bo i Jerusalem.

Vi snur og tar en bakvei inn i Jerusalem. 30 minutter seinere er vi på den andre siden av muren gjennom Bethany og Abu Dis.

-  Dette er verdens ende, sier Fawez Zaro resignert. Han eier en butikk som ligger klint opp i den nye muren. De fleste av hans gamle kunder er stengt ute. Det samme er store deler av familien hans. Selv frykter han at israelerne vil ta fra ham butikken.

-  Jeg er fra Jerusalem, men jeg mangler ID-kort med Jerusalem-tillatelse, sier han. For Israel er Fawez illegal palestiner, selv om butikken ligger på palestinsk jord ifølge all verdens FN-resolusjoner.

Betlehems port

Den gullbelagte kuppelen til klippemoskeen glinser på høyden i Jerusalem, der et jødisk tempel lå på Josef og Marias tid. Kanskje besøkte Josef og Maria tempelet, kanskje overnattet de i Jerusalems gamleby. Betlehem ligger 8 kilometer mot sør. En halv dag på esel, men bare 20 minutter med bil. Hadde det ikke vært for sperringene. Nok en kontrollpost ved inngangen til Betlehem. Av det aggressive slaget. Og like innenfor: en ny mur. Også Betlehem stenges av, muren skal beskytte de israelske bosettingene som ligger som en klump rundt den palestinske byen.

-  Betlehem kveles, sier George. Han er en av de mange suvenirselgerne innenfor Betlehems port som kaster seg over meg. Jeg er en sjelden turistliknende skikkelse. George er kristen palestiner.

-  Dette er slutten, sier han. I likhet med mange kristne palestinere i Betlehem har han familie og kontakter i utlandet, han vurderer å emigrere. Mange kristne har for lengst dratt.

I mål

Etter to døgn underveis er vi framme: Fødselskirken over stedet der Jesus kom til verden.

Det er femten militære kontrollposter, ti sperringer, tre murpasseringer og en militær sone siden Nasaret. Konklusjonen er klar. Som palestinere ville Josef og Maria aldri nådd fram. Som israelere ville det vært for farlig. Men med norske pass og hjelp fra FN kunne Josef og Maria klart det, også i 2004. Men tragedien i Det hellige land synes ingen å kunne gjøre noe med.

-  Jeg ber til Gud, men ting blir bare verre og verre, sier den palestinske presten Espirido. I 35 år har han holdt til i Fødselskirken. Han har mistet troen på at israelere og palestinere kan leve sammen i felles glede, og det mener han da også å lese ut av tekstene. For opp mot Betlehems marker skal Josef ha snudd seg for å spørre hvorfor Maria var trist for deretter å le. «Josef, det er fordi jeg ser to folk for øynene mine. Det ene folket gråter og sørger, mens det andre fryder seg og jubler» (Jakobs Protoevangelium, kap. 17.).

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media