Ville protester

Protestfestivalen i Kristiansand er skeptisk til den nye ekteskapsloven. Mot ville protester.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRISTIANSAND (Dagbladet) I begynnelsen av september er alt klart for den niende Protestfestivalen i rekka. Gründerne Svein Erik Olsen og Kai Erland har i alle år hatt som mål å bekjempe det de har kalt «likegyldighet, sørlanderi og alt-er-så-greit-holdninger». Som motvekt mot slike tendenser har de i år etter år arrangert debatter med skjerpede motsetninger. De har fått mye støtte, både av kjente kulturarbeidere som stiller opp gratis og av det offentlige. Protestfestivalen har hatt et budsjett der bortimot 40 prosent er basert på midler fra fylke og kommune. Entusiasten Erling Borgen har tatt til orde for å få arrangementet inn på statsbudsjettet.

SELV HAR DE to opphavsmennene holdt sine oppfatninger for seg selv. Helt til regjeringen lanserte den nye ekteskapsloven. Da ble de to protesthøvdingene åpenbart så sterkt provosert at de for første gang flagget en selvstendig oppfatning. Dermed brøt helvetet løs. I mars sendte de to ut et privat, såkalt «hyrdebrev» til ledere i Kirken og andre kristne menigheter. Brevet er formet som 12 spørsmål vedrørende ekteskapsloven. Tendensen er ikke mulig å mistolke. Man ikke kan unngå å oppfatte brevskriverne som sterkt kritiske til den nye loven; både på et kristent, moralsk og juridisk grunnlag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spørsmålene er i tillegg sterkt ledende og nokså naivt formulert, for eksempel: «Strider ikke Kardemommeloven mot kristnes tro?», «Mener ikke de fleste menigheter at homofili er synd?» og «Hvordan kan dere sitte og se på det som mange beskriver som en avkristning av Norge?». I en hale til denne retorikken setter de to brevskriverne sitt eget opprop i forbindelse med studentopprøret i Paris i 1968 og kvinnenes hundreårige kamp for likestilling. Nå har Fædrelandsvennen satt brevet på trykk, til brevskrivernes fortvilelse. Svein Erik Olsen mener det er stor fare for at «folk flest» vil misforstå det og få behov for å få nærmere forklart hva «vi egentlig mener».

«HYRDEBREVET» førte tidligere i vår til at ni busslaster med opprørte sørlendinger tok veien til Oslo for å demonstrere. Fædrelandsvennen har intervjuet ledende kulturarbeidere i området, og reaksjonen er entydig. Noen kaller brevet et «intellektuelt selvmord». Andre mener nærmest at det ikke fins noe intellekt som det går an å ta livet av. Opphavsmennene blir kalt «to redde mørkemenn med en skapkristelig agenda». Hele festivalen blir karakterisert som «et særdeles ufokusert og amatørmessig foretagende» En av de spurte sier: «Den eneste rimelige måten å behandle festivalen på er for øvrig å ignorere den, som det provinsielle vås den er.»

MEN STORMEN er ikke stilnet. Ikke før hadde den såkalte kultureliten vært på banen, var folket på plass. Over to sider i avisa får motstanderne av Olsen & Erland en haglskur av kritikk. «Kulturfariseerne slår til igjen», ropes det hånlig, eller: «Andungene vil jage Protestfestivalen ut av andedammen!». Innleggene bugner over av klassisk, pietistisk «sørlanderi». Det er liten tvil om at Protestfestivalen har fått nye venner. Men til hvilken pris? Vil de gamle støttespillerne fortsatt være like positive? All PR er ikke god PR, selv ikke for en Protestfestival.