Ville vært neger

Navn: Bodil Niska Alder: 46 Yrke: Musiker og kremmer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvorfor tenorsaksofon, spør man Bodil Niska. Det var lett, svarer hun.

For da skolekorpset i Hammerfest fikk en sending nye instrumenter, var der en saksofon. Den tok jeg, etter å ha nedkjempet to av gutta som også ville ha den. - For jeg har alltid likt ting med masse knapper. Jeg elsker kassaapparater og fjernkontroller...

Tretti år seinere spiller hun fortsatt saksofon. Hennes første soloalbum, «First Song», er akkurat ute, og uten at jeg skal tråkke noen anmeldere på tærne, vil jeg fastslå at den er strålende. «Bodil er stor, hun har utviklet seg enormt musikalsk de siste åra,» sier Egil Kapstad, selv om han er involvert som arrangør og pianist på plata, der han spiller sammen med Bjørn Alterhaug på bass og Pelle Hultén på trommer.

- Mange ganger skulle jeg ønske jeg var mann og neger og født før 1940, sier hun. Kanskje fordi hun er blond og flott og har opplevd at ei jente må være dobbelt så god som en mann for å bli tatt på alvor. Noen ganger ønsket hun å stå bak et forheng og blåse, slik at utseende og kjønn ikke skulle distrahere publikum.

I denne tid hvor alle spesialbutikker blir spist opp av Rimi og Rema og Dressmann, har Bodil greid det umulige. Hun har etablert sin nisjebutikk, «Bare Jazz», i Kirkegata i Oslo - og gjort den til en suksess. Da hun begynte, tok hun opp et lån som skulle nedbetales over fem år. Hun nedbetalte det på fem måneder. Da tok hun riktignok ikke ut noen lønn til seg selv. Men hun har maktet å skape en oase for jazzfolket. Og leiekontrakten med Olav Thon ser ut til å gå i orden, etter noen tids usikkerhet.

Far hennes, Aksel, ville også ha saksofon. I 1942 henvendte han seg til Schlagerforlaget i Oslo og ba dem sende ham en. De svarte at det eneste instrumentet de hadde, var trekkspill. Og slik ble det. De puristene som sier at jazz og trekkspill - «flenge», som det heter på sjargongen - er motpoler og uforenlige, skal høre pappa Aksel og Bodil spille «I skovens dybe, stille ro» sammen på ett av kuttene på plata. Har du ikke hatt frysninger på ryggen før, får du det da.

Bodil spilte i skolekorpset til hun var 18. Da måtte det skifte betegnelse til ungdomskorps. For Bodil ble gravid og fikk sin Marianne - og fortsatte å spille. Men Hammerfest ble etter hvert for liten for en som ville satse på musikken. De siste 11 år har det vært Oslo.

Hun drømmer om London og New York. Bare hun får noen til å passe kassaapparatet.