UTFORDRER IGJEN: Silvio Berlusconi måtte gi statsministerplassen til Mario Monti i november i fjor. Nå er han klar til å komme på banen igjen. Foto:    AFP / GABRIEL BOUYS
UTFORDRER IGJEN: Silvio Berlusconi måtte gi statsministerplassen til Mario Monti i november i fjor. Nå er han klar til å komme på banen igjen. Foto: AFP / GABRIEL BOUYSVis mer

Vinn eller forsvinn

Silvio Berlusconi venter på sidelinja. Mario Monti trenger en seier i kveld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den amerikanske nettavisa Slate hadde nylig en fin innføring i hva gjeldskrisa i Europa dreier seg om. Det var en tilbakelent eurokrise-guide for dummies, utformet som en dialog med en leser som virkelig ikke har fått med seg hva slags utfordringer eurolandene sliter med. Det første spørsmålet lød som følger: «Europa? Det er en slags fotball-liga, er det ikke?»

Slate er ikke det eneste mediet som har fått med seg at årets europamesterskap i fotball sammenfaller med en av de mest dramatiske kampene europeiske politikere har deltatt i siden kull- og stålunionen ble etablert. Klarer Merkel, Monti og de andre eurolederne å vinne markedenes og innbyggernes tillit på toppmøtet i Brussel i dag og i morgen, uten ekstraomganger? Og: Blir det Italia eller Tyskland som går videre til EM-finalen etter oppgjøret i Warszawa i kveld? Slår vi de to kampene sammen, får vi en fest for kommentatorer på metafor-jakt. Se på England, som ble slått ut av turneringen — kan det være et bilde på Storbritannias nye isolasjon i Europa-sammenheng, nå som en avstemning om EU-medlemskap ser ut til å være en reell mulighet? Hva betydde det egentlig at gjeldsrammede og utarmede grekere ble slått av Tyskland, Europas økonomiske og politiske supermakt? Var det et endelig varsel om at man må finne fram drakmene igjen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

For ikke å snakke om kveldens match: Italias skjebne er euroens skjebne. Hvis noen skal kunne overbevise Angela Merkel om at den tyske modellen for gjeldskrisehåndtering er for streng, må det være den balanserte og veltalende italienske statsministeren Mario Monti. Vil ikke en italiensk seier i fotballkampen kunne bidra til å overbevise Merkel om at Montis økonomiske tanker er mest effektive?

Nei, ikke hvis vi spør spillere og trenere, i alle fall. De har vært nøye med å holde kampene fra hverandre. Tysklands landslagstrener Joachim Löw har fortalt at han har en avtale med forbundskansler Angela Merkel: Så lenge hun ikke mener noe om lagoppstillingen, skal ikke han mene noe om politikk. Den greske spissen Giorgios Samaras var enig: Vi fotballspillere må holde oss unna politikken og fokusere på kampen, sa han. I Italia har mange sagt seg enige: «Jeg vil se Tyskland mot Italia på banen, ikke Merkel mot Monti eller Bundesbank mot Bankitalia», skrev en journalist tidligere denne uka. På en måte kan man skjønne det. Kampen blir spennende nok uten politikk. Den økonomiske og politiske situasjonen i Europa er alt for alvorlig til at den kan løses på fotballbanen. Når dommeren blåser i gang kampen mellom Tyskland og Italia i kveld, er det likevel en politisk realitet man ikke kommer unna. Han heter Silvio Berlusconi, og han har funnet fram drakta igjen.

Da Silvio Berlusconi kom til makten, var det med et arsenal av fotballmetaforer. Partiet han konstruerte, kalte han opp etter heiaropet italienske fans bruker på landskamper. Da han gikk inn i politikken, presenterte han det med en setning fra fotballen: «Jeg kom på banen», sa Silvio. Han vant. Italia tapte.

Berlusconis parti har rast nedover på meningsmålingene etter at teknokraten Mario Monti tok over. Det politiske kompromisset som sørger for at Monti kan styre har begynt å vakle, og Berlusconi og hans menn har antydet at de kan gå for nyvalg. Hvis toppmøtet i dag og i morgen blir en fiasko for Monti, øker sjansene for et raskt valg betraktelig, selv om man i Brussel sier det ville vært en katastrofe. «Jeg kan godt tenke meg å være minister», sa Berlusconi i går. Han synes Monti er fullstendig ubesluttsom. Ikke så handlekraftig som han selv pleide å være.

Mario Monti har ikke den samme populistiske fotball-stilen som Berlusconi. Han eier ingen toppklubb, han sammenlikner ikke seg selv med en toppscorer. I stedet har han vært uvanlig hard mot italiensk klubbfotball etter at nye kampfiksingsskandaler har nådd forsidene. Han har antydet at det kunne være en god idé å slutte å spille fotball i Italia i et par-tre år, inntil man har fått ryddet opp skikkelig. Det er et modig standpunkt i en alvorlig sak. I kveld tror jeg likevel at Monti kommer til å følge litt ekstra med på ballen. Man kan ikke undervurdere fotballens innenrikspolitiske symbolkraft: Når Berlusconi venter på sidelinja, trenger Monti en seier. Det burde dermed være åpenbart: Selv Angela Merkel bør håpe at Italia vinner i kveld.