Vinn eller forsvinn

Irak-krisa var en prøvelse for NATO, Afghanistan kan bli noe langt verre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- VÅR SEREMONI

i dag demonstrerer at det internasjonale samfunnet står ved sitt ansvar overfor Afghanistan, innbyggerne og landets framtid, sa NATOs representant i Kabul da organisasjonen for første gang i historien tok over en kommando utenfor Europa. NATO har i dag ansvaret for den internasjonale fredsstyrken i Afghanistan, ISAF. Det er tvilsomt om NATO-frasene gjorde særlig inntrykk. 22 måneder etter at USA-støttede styrker drev Taliban fra makta, er Afghanistan like oppløst som før. Taliban-krigere er på full fart tilbake, og sentralregjeringen er bankerott og maktesløs. Afghanere som samarbeider med regjeringen, likvideres, og internasjonale hjelpearbeidere kan ikke bevege seg i store deler av landet. Det er en livsfarlig cocktail NATO har fått i fanget, og for forsvarsorganisasjonen er det mer enn Afghanistans framtid som står på spill.

DEN GAMLE

forsvarsalliansen er død. De gamle europeiske fiendebildene tilhører et annet århundre. Lite illustrerer det bedre enn USAs koalisjonsstyrke i Irak. Der klamrer NATO-jordmor USA seg til soldater fra den gamle Warszawapakten i påvente av at en FN-resolusjon kan lokke flere soldater fra gamle NATO. Det var i Warszawa, Kiev og Sofia USA fikk støtte til Irak-krigen, ikke i Berlin, Paris og Brussel. Vinterens krise over Atlanteren har lagt seg, men de underliggende motsetningene ligger der. Forskjellene mellom amerikanere og europeere øker, også i befolkningenes egne øyne. Europa er rett og slett ikke hva det var for USA, og NATO har måttet kjempe for å være relevant for verdens gjenværende supermakt. Som resultat er organisasjonens fokus skiftet fra Europa til verden. En global utrykningsstyrke er under oppbygging, og NATO skal kunne ta FNs gamle rolle som leder av fredsbevarende eller opprettende operasjoner utenfor Europa. Afghanistan er prøven på om det nye NATO er liv laga. Men et vanskeligere sted å prøve seg finnes knapt.

MYE HAR GÅTT GALT

i Afghanistan etter at Taliban falt og afghanerne ble lovet ei ny framtid. Nøkkelen til et stabilt Afghanistan skulle være etableringen av en legitim sentralregjering med egne afghanske sikkerhetsstyrker og politi. Det har ikke skjedd. Landets første frie valg siden 60-tallet skulle funnet sted til våren, men må nå utsettes fordi arbeidet med en ny konstitusjon er stoppet opp. De gamle krigsherrene blomstrer og kjemper mer eller mindre åpent mot president Karzai, som sitter isolert i hovedstaden. NATO gjennom ISAF er i realiteten livvakter for en president som håper NATO skal hjelpe ham til å bli president også utenfor Kabul. Med drøye 5000 mann i fredsstyrken har ISAF ikke kraft til å bevege seg utenfor Kabul. Et videre mandat og flere soldater ligger i løypa, men mangelen på soldater er ikke NATOs største problem. Marerittet er å sende soldater utenfor Kabul uten legitim afghansk forankring, og i dag er den afghanske nasjonsbyggingsprosessen i krise. Mye minner om situasjonen i Irak, bare enda mer uoversiktlig, samt at brorparten av Afghanistan er tomt for utenlandske soldater. Sikkerhet og stabilitet kan ikke skapes av utlendinger alene, da blir utlendingene okkupanter. Det gjelder USA i Irak, og det kan bli NATOs skjebne i Afghanistan.

RESSURSBEHOVET

i Afghanistan og presset på NATO-land vil være stort i lang tid framover, og det på samme tid som stabiliseringen av Irak og operasjonene på Balkan vil tappe NATO-land for minst like store ressurser. Mye står på spill for nye NATO, men spørsmålet er om NATOs medlemsland er villige eller i stand til å betale prisen for å gjøre et helhjertet forsøk på å stabilisere Afghanistan. Riktignok har NATO gjennom ISAF bare ansvaret for sikkerheten, men nasjonsbygging og gjenoppbygging er en forutsetning for at NATO skal lykkes med sin del. Og skulle det gå galt, må NATO komme seg ut av Afghanistan i tide.

DA BERLINMUREN

falt og Warszawapakten klappet sammen, spådde den kalde krigens realpolitikere NATOs undergang. En av dem, den amerikanske statsviteren og neorealisten Kenneth Waltz, ble for en stund siden spurt hvorfor NATO stadig lever videre. Han svarte: «Jeg hadde rett, NATO forsvinner, men på en annen måte og i en annen form.» Afghanistan er den første lakmustesten.