Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vinner han freden?

Krigen mot Saddam Hussein er vunnet. Nå må Tony Blair vinne freden. Og det blir vanskeligere - både i Irak og i Storbritannia.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): Statsminister Tony Blair står foran store milepæler: Torsdag er det lokalvalg over hele Storbritannia, neste mandag fyller han 50 år, og uka etter blir landets forhold til euro avgjort. Lokalvalgene gir som i Norge viktige signaler om hvordan regjeringens politikk blir mottatt av grasrota. Men disse lokalvalgene vil også synliggjøre Labours dype splittelse i krigen mot Irak: Valgmaskinen fungerer ikke, i mange kretser har ikke partiet maktet å fylle opp valglistene, og tillitsmennene er frustrert. Og store deler av Labours partiapparat nærer en dyp mistro til Tony Blair og det de oppfatter som hans markedstilpassede politikk.

- Partiet råtner på rot, sier redaktør Mark Seddon i venstresidens Tribune. Og viser til at partimedlemmene flykter. En tredjedel har forsvunnet siden Labour veltet inn i regjeringskontorene i 1997, og medlemstallet er nå nær det historiske bunnivået i slutten av 1980-åra.

Og Tony Blair har gode grunner for å frykte krigens politiske følger. Da han for første gang stilte opp som kandidat til Parlamentet i 1982, tapte han en «sikker» Labour-plass så det suste - i kjølvannet av Margaret Thatchers Falk-lands-krig.

GODT OVER 10000

lokalpolitikere skal velges 1. mai. Ekspertisen mener at Labour kan tape over 500 plasser, i stor grad fordi Labours velgere og tillitsmenn blir hjemmesittere. I så fall likner det en katastrofe. Et slikt resultat vil med all tydelighet også vise at selv om Blair klarte å snu opinionen under krigen, er det en lang vei å gå før freden er vunnet. Og det avhenger av to forutsetninger: At Blairs begrunnelse for å gå til krig - særlig Saddams masseødeleggelsesvåpen - blir godtgjort. Og at Labours innenrikspolitikk begynner å fungere.

I FLERE ÅR

har finansminister Gordon Brown sprøytet inn milliarder av kroner for å bedre, effektivisere og fornye det offentlige tilbudet. I skoleverket begynner pengestrømmen å gi resultater som alle kan se. Men ellers er gevinsten mager: Sykehusene sliter fortsatt med lange ventelister og ineffektiv administrasjon. Jernbaner og veier er skandaløst dårlige. Kriminaliteten synker riktignok, men drapstallene øker eksplosivt. Og Storbritannia oversvømmes av flyktninger og asylsøkere. Og i deres kjølvann skapes usikkerhet og utrygghet.

OG NETTOPP

utrygghet er det som preger velgerne i Storbritannia, ifølge Peter Mandelson, Tony Blairs nære venn og politiske talerør.

- Det dreier seg om mer enn arbeidsløshet og økonomi. Det inkluderer kriminalitet, innvandring, offentlige tjenester, identitet og utenrikspolitikk. En eksplosiv blanding som er effektivt utnyttet av høyresiden i Italia, Nederland og Østerrike, sier Mandelson. Og legger til at en ny politikk må omfatte en multikulturell politikk som skaper trygghet, og en revurdering av velferdsstatens vogge-til-grav-sikkerhetsnett.

MEN HAR BLAIR

vilje og kapasitet til å fornye? Før krigen ble Tony Blair oppfattet som en politiker som først og fremst var opptatt av å bli likt. Men opptakten til krigen forandret det: Hans overbevisning og stahet på tvers av alle meningsmålinger, og mot en historisk sterk opposisjon i eget parti, profilerte ham med ett slag som en sterk leder, villig til å risikere alt for å trumfe gjennom det han mente var riktig.

- Det er noen saker du tror sterkt på, som sammenfaller med det folk flest mener. Og det er andre som ikke gjør det... Og i ethvert spørsmål som handler om krig og fred, er det din plikt å fortelle folk hva du faktisk tenker, sier Blair i et intervju foran 50-årsdagen.

NÅ DREIER DET SEG

ikke lenger om krig og fred. Men uttalelsen vil likevel snart bli satt på prøve: 13. mai vil Gordon Brown fastslå at tida ennå ikke er inne for å forlate pundet og tilslutte seg euroen, som Tony Blair er sterk tilhenger av. Mange tror at Blair drømmer om å bli Europas første president. Da er britisk tilslutning til euro en absolutt forutsetning. Men vil han bruke sin drøm og sin overbevisning til å overkjøre Brown og trumfe gjennom en folkeavstemning - som han etter meningsmålingene å dømme trolig vil tape? Eller vil han - som de fleste tror - bøye seg for sin finansminister (og arvtaker) og utsette folkeavstemningen til etter neste parlamentsvalg i 2005?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media