OPPMERKSOMHET: De tyske nyhetsmagasinene Focus og Der Spiegel vier denne uka begge forsiden til Mesut Özil. Foto: Asbjørn Svarstad.
OPPMERKSOMHET: De tyske nyhetsmagasinene Focus og Der Spiegel vier denne uka begge forsiden til Mesut Özil. Foto: Asbjørn Svarstad.Vis mer

«Vinner som tysker – taper som tyrker»

Tyskernes hverdagsrasisme er blitt sommerens heteste tema – etter at to fra «Die Mannschaft» lot seg fotografere sammen med Recep Tayyip Erdogan.

BERLIN (Dagbladet): Etter bildene av Ilkay Gündogan og Mesut Özil sammen med den tyrkiske presidenten – fortsatt i innspurten til valget om den nye styringsmodellen – virket det som om rettroende demokratiforståere fra hele det politiske spektrumet følte seg kallet til å gå retorisk amok.

I tider hvor det er akk så politisk korrekt å ikke la høyrepopulistene få profittere på absolutt alle tema som har å gjøre med utlendinger i sin alminnelighet å gjøre, var det partiet de Grønne som først nådde fram til mikrofonene. Nestformann Cem Özdemir belærte de to synderne om at de akkurat hadde støttet en fascist som står midt i valgkamp. Kritikken haglet fra alle kanter.

Men i fotballforbundet (DFB) valgte presidenten å stikke hodet i sanda, etter å ha ordnet med et krisemøte mellom Gündogan, Özil og forbundspresident Frank-Walter Steinmeier. Etterpå forsikret alle hverandre om at de to fotballspillerne er tyske statsborgere og fast forankret i den tyske demokratimodellen.

Nå måtte alle se framover og tenke på at tyskerne hadde et verdensmesterskap som skulle vinnes, lød devisen fra den tyske fotballtoppen. Men på stadion ble de to fotomodellene – fra eget publikum – traktert med hele registeret av rasistiske tilrop. Ilkay Gündogan kom til slutt ut fra sitt gjemmested og understreket at han er et høflig mann som respekterer sine forfedres hjemland og som selvsagt stiller opp hvis den tyrkiske presidenten har lyst på å ta en selfie. Politikk har han for øvrig ingen peiling på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avisene mer enn antydet at det egentlig var bråket omkring Erdogan-bildene som førte med seg så dårlig stemning at godt som alt gikk skjevt i Russland. Tyske tv-seere kunne etter siste tap høre hvordan en publikummer ropte til Özil: «Dra til helvete, ditt jævla tyrkersvin».

Trener Joachim Löw og manager Oliver Bierhoff ga først litt støtte til sine to veldig, veldig godt integrerte spillerne. Men etter det ydmykende nederlaget mot Sør-Korea, vedgikk Bierhoff at det kanskje – «rent sportslig» – hadde vært lurt å la dem bli hjemme. Dagen etterpå løp han baklengs i et forsøk på å dementere seg selv.

ERDOGAN-MØTE: I forbindelse med et arrangement i London i mai, lot de to tyske landslagsspilerne Ilkay Gündogan og Mesut Özil seg fotografere med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan. Foto: Kayhan Ozer / AFP Photo / NTB scanpix
ERDOGAN-MØTE: I forbindelse med et arrangement i London i mai, lot de to tyske landslagsspilerne Ilkay Gündogan og Mesut Özil seg fotografere med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan. Foto: Kayhan Ozer / AFP Photo / NTB scanpix Vis mer

DFB-president Reinhard Grindel har bestemt at evalueringa etter VM skal foretas av Joachim Löw – altså en av de hovedmistenkte når det gjelder skyldspørsmålet. Og Löw er ikke ferdig med sine analyser før utpå seinsommeren. Slikt tar tid, må vite.

Samtidig med den rungende stillheten fra forbundet, fortsatte hardkjøret mot Mesut Özil. Hvorfor han egentlig aldri synger med på den tyske nasjonalsangen? Plutselig stikker også Reinhard Grindel innom i debatten(e) for å melde at det snart måtte være på tide med en forklaring fra Özils egen munn.

Forrige mandag fikk han svar på tiltale. I tre lange tweets skyter Mesut Özil med skarpt mot Reinhard Grindel og resten av sine kritikere. «Hvis vi vinner, er jeg tysker. Hvis vi taper, er jeg tyrker», skriver han. President Grindel er i bunn og grunn ikke noe annet enn en klassisk rasist, mener Özil, og nå er begeret så fullt at han for all framtid – etter 92 landskamper – trekker seg fra landslaget.

Den satt. Tyskfødte tyrkere står nå i kø for å fortelle om ei integrering som aldri har funnet sted og om en hverdag som er full av store og små nedverdigelser. Ungene deres får ikke plasser i barnehagene. På skolen har aldri samme muligheter som mer lysluggede klassekamerater. Og i arbeidslivet er det – også for høyt utdannede – vanskelig for en Mulu eller Mesut å finne jobb.

DFB-ledelsen reagerte – dagen etterpå – med en pressemelding om at president Grindel slett ikke er rasist, men tvert imot sjef for et forbund som driver med praktisk integreringsarbeid. Etterpå har sjefen vært utilgjengelig for kommentarer. Men denne gangen virker verken tomme floskler eller strutse-metoden – og plutselig ser det ut som Reinhard Grindel ganske snart må se seg om etter en ny jobb.

For det tyske fotballforbundet venter neste ulykke rett rundt hjørnet. Den 27. september bestemmer UEFA hvor verdensmesterskapet i 2024 skal finne sted. Til nå har Tyskland vært klar favoritt. Men tyrkerne vil mer enn gjerne ha arrangementet, og når Özil-saken nå pumpes opp til å bli et håndfast bevis på tysk dagligdagsrasisme, kan det se ut som Erdoganlandets sjanser er blitt betraktelig bedre.

Den tyske integreringsdebatten kommer til å koke videre – og denne gangen lar den seg ikke begrense til fotballbanen.