Vinner uten kvinner

LONDON (Dagbladet): Statsminister Tony Blair vil vinne valget, mens fru Cherie passer barn og jobben som toppjurist. De konservatives leder William Hague dunker løs på alt Labour står for, ved hans side blonde og tause Ffion. Den britiske valgkampen handler om menn i grå dresser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

101 labourdamer inn i Parlamentet var et radikalt symbol på Blair-effekten som herjet Storbritannia etter valgseieren i 1997.

Fire år seinere, og hvor er det blitt av tutta, hvor var det det butta? Slemt omskrevet dikt fra Lars Saabye Christensen, men den gode poet får ha oss unnskyldt.

Vi skriver år 2001, og hele fire damer har vi skimtet under valgkampens to første uker. Dessverre for suffragettenes Emmeline Pankhurst, og hennes minne, er ingen av de fire på valg. Sharon Storer er en pårørende som skjelte ut statsminister Blair da han besøkte et sykehus. Storers raseri kom fordi hun - som mange andre - mener Labour har sviktet det nasjonale helsevesen (NHS).

Labour lover å pøse inn mer penger, utdanne flere sykepleiere og importere sykepleiere sykesøster fra utlandet, men NHS preges av ressursmangel og underbemanning. Ventelistene under Blair er også økt, og den ellers så veltalende statsmannen stotret da Sharon ble øyeblikkets medieheltinne.

JO BALCHIN ER STUDENTEN som nylig snakket skolepolitikk og utdanning med en smilende Blair. Tre av hans hovedbudskap er nettopp utdanning, utdanning og utdanning. Studenten likte det hun hørte fra Tony, og hun ga ham en klem på direkten. Et scoop i fire avisfarger.

Blitskrig var det også da eks-Spice Girl Geri Halliwell ble hyret inn til et møte i en Labour-krets. Halliwell kom kledd i rosa topp og med nytrimmet hormonkropp. Som en moderne Rosa Luxembourg? Neppe. Geri sa hun ikke var politisk engasjert, men gjorde en jobb som Blair-babe.

Hjemme i Downing Street har kona Cherie nok å stri med om ikke valgkampen skal stjele av tida hennes. Hun sa tidlig ifra at «jeg har en jobb å gjøre som toppjurist og som mor». Cherie antydet der og da at hun ikke ville bli spesielt synlig ved sin manns side. Dette blir brukt mot ekteparet Blair av de konservative opposisjonsavisene, men for britiske kvinner blir hennes uttalelse sett på som en klar styrke. Cherie gidder ikke være med som taus pynt. Hun har en jobb å gjøre, det samme har hennes mann. Sammen er de sterke hver for seg.

WILLIAM HAGUE OG de konservative kjører etter et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Partiet har fortsatt sansen for hva amerikanske valgskreddere mener sømmer seg: politikerfar vinker til folket, mens fruen står ved hans side. Smilende taust.

«The Mummies Return» heter en film på britiske kinoer for øyeblikket. Da William Hague skulle snakke Europa-politikk, og starte nedtelling mot «dagen da Blair vil forråde pundet», søkte han inn i partiet etter en solid kvinneskikkelse. Hague valgte fra øverste hattehylle.

Innerst inne ville han kanskje ikke gjøre dette, men han hadde ikke noe valg. Meningsmålingene er dyster lesning for høyresida, og i valgkampens hete var det derfor fristende å trekke fram et trumfkort - om noe falmet - som kunne fronte angrepet mot katastrofen Blair, som hun uttrykte det, Margaret Thatcher. Politisk død, men fortsatt sirkusklar sittende på jernhesten.

Bruken av Thatcher ga ingen umiddelbar effekt. Den tidligere statsministeren blir sett på som nettopp en mumie, men baronessen har fortsatt gode replikker i håndveska. - Jeg så denne filmplakaten før jeg kom hit, og da skjønte jeg at dere ventet på meg, sa hun og fikk tre ganger stående applaus. William Hagues kone Ffion var med i klappet, men snakke politikk får hun ikke lov til. Hague sa i helga at det er han som er på valg: - Jeg mener det ikke er korrekt å bruke noen i familien til å fiske ekstra stemmer.

NATASHA WALTER i avisa The Independent er en politisk kommentator som etterlyser synlige kvinner i dagens britiske politikk. Hennes avis har på lederplass uttrykt et håp om at Storbritannia en gang skal bli like kvinnenaturlig som Norge, fordi avisa omtaler nasjonen der positiv diskriminering har vært lovlig siden 1979.

Inntil «look to Norway» blir en realitet, forsøker Blair å revitalisere nye Labours moderne cappuccino-politikk. Det vil si svart kaffe for arbeiderklassen, varmpisket melkeskum for middelklassen og sjokoladestrø for de rike. Hague på sin side dropper kaffen, og serverer skum og strøtanker.