Vinneren tar alt

I koalisjoner suger det største partiet kraften ut av det minste. Hvem gir sin stemme til et støttehjul, spør Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selvsagt har statsråders dyktighet og popularitet betydning for et regjeringspartis appell blant velgerne. Men den viktigste årsaken til at Ap gjorde et «godt» valg, mens SV gjorde et «katastrofevalg» for to uker siden er politisk masse og tyngdekraft. I koalisjoner drar som regel det største partiet nytte av å være størst. Det framstår som eieren av koalisjonens populære politikk og kan overlate det negative til sine mindre partnere. Det suger til seg velgere fra samarbeidspartiene med magnetisk kraft. For velgere er dels politisk blinde og dels opportunistiske. De er svake for seierherrer og forakter tapere. Hvem gir sin stemme til et støttehjul? Hvem forstår at dagens Arbeiderparti ikke ville vært det samme uten SVs tilstedeværelse og påvirkning. Det forstår bare de politisk interesserte og noen av observatørene. Men ikke hvermannsen som haster til stemmelokalet for å gjøre sin borgerplikt.

De fleste er blendet av det største partiets styringskraft, selv om det omfatter evnen til å stjele åndsverket til det minste. Uansett hvor mye man kan skimte SV-seier i kompromisser etter intens tautrekking, vil Ap få seieren i kraft av å være regjeringens autoritet. Dette vet store, maktorienterte, statsbærende partier. Det var først etter et historisk valgnederlag i 2001 Ap forsto at partiet trengte hjelp fra andre for igjen å vinne makta. Takket være LO, Sp og SV ble den vunnet for fire år. Og Ap kjenner sin besøkelsestid. De fire åra skal brukes til å gjøre Ap større og sterkere. Men da er partiet samtidig avhengig av å beholde makta og vinne neste valg. Og siden Ap først og fremst vokser på SVs bekostning, er Ap avhengig av at støttehjulet er så stort at det rekker ned til bakken. SV må ha en viss størrelse for ikke å forgå i indre strid. De må få sine seire. Det må synes at det er noen vits i å stemme SV. Men akkurat det får de ingen hjelp fra Ap til å vise. De må greie seg sjøl, sier Aps partiveteraner. Og det har de rett i.

Parallelt driver Ap intens og vedvarende flørting med sentrumspartiene Venstre og KrF. Dels fordi de fleste målinger viser at de rødgrønne kan være avhengige av sentrumspartiene for å vinne neste stortingsvalg. Og dels fordi de rødgrønne i kompaniskap med Venstre og KrF vil bli mindre sårbare. En slik koalisjon ville faktisk hatt råd til at et skadeskutt eller frustrert SV brøt ut av regjeringen. For SV ville neppe kunne gjøre veldig mye galt i opposisjon. SV vil i de fleste økonomiske spørsmål ligge nærmere sine (eventuelt forlatte) regjeringspartnere. I andre spørsmål ville partiet være fullstendig isolert. I opposisjon ville imidlertid partiet kunne pusse sin profil og gjenvinne tiltrekningskraft på venstresosialdemokrater, mens Aps rødfarge ville blekne i selskap med Høybråten og Sponheim. Dessuten må vi tro at SV i en slik situasjon vil være i selvvalgt opposisjon og igjen kunne være aktuell partner ved en senere anledning.

Tilbake til tyngdekraften. Hva skjedde med KrF da partiet gikk fra å være største parti i sentrumsregjeringen til å bli lillesøster i Bondevik II? Det sank sakte, men sikkert ned til dagens nivå. Det hjalp ikke at Kjell Magne Bondevik var statsminister. Partiet kom i skyggen av Høyre-statsråder som tok for seg og briljerte og tvang KrF til å glemme sin sjel i mange spørsmål, ikke ulikt SV i dag. Hva skjedde med Senterpartiet da det bestemte seg for å danne sentrumsregjering i 1997? Partiet kom i skyggen av KrFs bratte stigning og Kjell Magne Bondeviks popularitet. Sp måtte takke farvel til 21 av sine 32 stortingsrepresentanter etter et katastrofevalg. Og Venstre? Det er riktig at partiet kom over sperregrensen i innspurten av siste valgkamp, men i alle år som bittelillebror i to ulike regjeringer levde partiet på gravens rand. Selv om partileder Lars Sponheim med en viss rett kunne hevde at partiet var limet i koalisjonen i Bondevik II, og faktisk med like stor rett kan hevde at de regjeringsinterne kompromissene lå nær Venstres standpunkter, fikk ikke Venstre kreditten for det. Venstre var lite og ble mindre i regjeringsposisjon, helt til Erna-Høyre hadde så store problemer før siste stortingsvalg at Venstre fikk en viss appell.

Hvordan har livet vært for SV tidligere? Vi husker daværende SV-leder Erik Solheim som på landsmøtet i 1991 ville bli like stor som mor (les Gro), som i 1993 inviterte til samarbeid med Thorbjørn Jaglands Ap og med ett sank så ettertrykkelig at det var med nød og neppe at Kristin Halvorsen beholdt sin stortingsplass i Oslo. Det skyldtes riktignok at svært mange EU-motstandere ikke stolte på SV-ere som leflet med ja-mannen Jagland. Andre lyttet til Gro som sa at hvis man ville ha en Ap-regjering måtte man stemme Ap.

Det store spørsmålet er hva som skjer med Høyre om det går til neste stortingsvalg med mål om et regjeringssamarbeid med Frp. Siv Jensens parti kan fort bli større enn Høyre. Og da vil Høyre for alvor merke den politiske tyngdekraften. Jeg tør nesten ikke tanken på hvilke slag som da kan utspille seg i salongene i Høyres Hus.