Vinnerne kan tape

Kappløpet på meningsmålingene gjør at velgerne glemmer hva valget handler om. Flertallets motstand mot Bondevik-regjeringen splittes i to.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ÅRETS VALGKAMP er full av paradokser. I morgen kveld vil to frontfigurer framstå som vinnere: Jens Stoltenberg og Carl I. Hagen. På tv-skjermene som viser resultater, prognoser og landsoversikter, vil begge kunne juble over plusstall som viser solid framgang fra forrige valg. Likevel kan begge lide et grusomt nederlag. Jens Stoltenberg vil ha gjenreist partiet, men kan tape kampen om regjeringsmakten. Vinner han den kampen, vil Carl I. Hagen bli taperen og få mindre innflytelse enn han har hatt på lenge. Han vil havne i maktesløs skygge sammen med partiene han har ødelagt valgkampen for.

UNDER VALGKAMPEN er SV blitt den store taperen fordi det er en klar tendens til at partiet får synkende oppslutning på meningsmålingene. Alle institutter som i går drøftet utviklingen av valgkampen, slik den framkom på målingene, var enige om det. Taperstempelet har dessuten en selvforsterkende effekt som gjør det vanskelig for Kristin Halvorsen å snu trenden på selve valgdagen. Men på tv-skjermene under valgvaken vil SVs tilbakegang trolig fortone seg som moderat sammenliknet med KrFs og Høyres. SV fikk 12,4 prosents oppslutning ved valget i 2001, og får 11,4 prosent på dagens MMI-måling for Dagbladet. Dersom det blir valgresultatet, blir tilbakegangen beskjeden. Høyre og KrF vil, hvis dagens meningsmåling blir likt med resultatet, miste henholdsvis hver tredje og hver annen velger siden forrige valg. Men som alle meningsmålinger den siste tida har vist, blir kampen om regjeringsmakten så jevn at det kan bli disse taperne, Kjell Magne Bondevik og Erna Solberg, som «vinner valget». De kan vinne i den forstand at de blå-gule partiene har oppnådd flertall. De kan i en slik situasjon konstatere at kampen mot «den røde fare» er vunnet. Men den jobben er det i så fall Carl I. Hagen som har gjort for dem. Og han vil de ikke vite noe av. Og han vil slett ikke vite noe av Bondevik.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG GLEMMER selvsagt ikke Lars Sponheim, som ifølge de siste målingene kommer godt over sperregrensa og inn på Stortinget med en stor gruppe representanter. Det skjer fordi valgets tapere, KrF og Høyre, har vist ham så stor nestekjærlighet at de har lånt ham dyrebare taktiske stemmer. Sponheim vil komme mer til sin rett i et slikt format og bli mer jevnbyrdig med de andre regjeringspartiene. Han vil med en viss rett kunne si at det var Venstre som sikret en borgerlig valgseier, selv om halvparten av velgerne som sto for bedriften, egentlig er Høyre- og KrF-sympatisører. Carl I. Hagen vil på sin side hevde at det var Frp\'s sterke framgang som sikret seieren.

KAN BONDEVIK og Solberg i en slik situasjon hevde at velgerne har gitt dem fornyet tillit? Det vil lyde hult, når halvparten av velgerne som sikrer dem «tilliten» ikke har deres tillit, nemlig Frp\'s velgere. Det et slikt valgresultat først og fremst vil fortelle er at velgernes mistillit til regjeringen Bondevik ble splittet i to fløyer, Frp på den ene siden og den rød-grønne alliansen på den andre. Resultatet av et slikt valgresultat blir like uforutsigbart som Carl I. Hagen sies å være. Bondevik vil fortsette å regjere med sine samarbeidspartnere, en struttende Lars Sponheim og en mer lavmælt Erna Solberg. De vil leve med Carl Ivar Hagens sverd over hodet, og regjeringens styringsdyktighet vil være like svak som den tidligere sentrumsregjeringen. Bondevik II vil være kringsatt av fiender som Bondevik I var det. Riktignok har den sittende regjeringen klart å manøvrere i et farlig farvann i fire år. Men nå er styrkeforholdet endret dramatisk i samarbeidspartienes disfavør.

VALGET SKULLE være et valg mellom to klare alternativer. Det ble i stedet et målings- og medieassistert kappløp mellom to uklare. Det ene mer uklart enn det andre. De rød-grønne vil trolig, gitt at de får flertall, fordele hjertesaker og kameler seg imellom i tråd med den makt valgresultatet gir dem. De blå-gule skal først bankes blågule av Carl I. Hagen. Hvem som stiger ut av skyen når røyken fra stridighetene på borgerlig side legger seg, er helt i det blå. Det vil uansett ikke være noe vakkert syn.