Virkelig uvirkelig

Reality handler om konstruksjoner. Ikke kall det virkelighet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

REALITY ER ET

ord som for lengst har begynt å trenge seg inn i det norske språk. Dette lille tv-ordet som faktisk betyr virkelighet på norsk. Noen smartinger har nesten fått oss til å glemme det, og det er ikke det spor rart. Det er jo fint at publikum som skal følge disse seriene på fjernsyn, kaller det for reality, og glemmer at det betyr virkelighet. Det sparer oss ganske sikkert for en del debatt. Seriene handler selvsagt ikke om virkelighet, de handler om konstruerte problemstillinger. En god del av disse problemstillingene skal man være ganske kynisk for å konstruere.

FØR VI KOMMER

dit hen at Norsk språkråd drøfter om vi skal skrive «rællitti» eller ikke, bør vi hive hele konseptet i søpla. Ikke virkeligheten, men realityen. For den er virkelig uvirkelig. Men i motsetning til drama og film som tar oss med på viktige reiser bort fra - eller dypere inn i - virkeligheten, er reality et slags marerittaktig amatørteater.

Medieviter Axel Iversen var for noen uker siden framme i spaltene og minnet oss alle om at det er forskjellige sjangere vi snakker om her. Den klassiske dokumentarsjangeren er for eksempel virkelig, men ikke reality. Det har Iversen rett i. En klassisk dokumentar har ikke noe i en realitydebatt å gjøre, for dokumentar er kritisk journalistikk som tar utgangspunkt i virkelighet. Ikke reality.

HVA SÅ MED EN SERIE

som «Politiet», den nye såkalte dokumentarserien på TVNorge? Hva skjer når en autoritet som politiet lar filmskapere følge deres arbeid og etterpå sier seg fornøyd med det som skal vises på fjernsyn? Da er det all grunn til å lytte til en gammel traver i samfunnsdebatten som Tor Erling Staff. Det handler ikke om virkelighet, men om en del av den. Journalistisk er tanken på det vi ikke får se, mest spennende. Underholdningsmessig vil mange mene det er ganske kjedelig å se politifolk tørke spy. I hvert fall når alternativet er å se homser som dyrker skrullegenene sine og samtidig rydder opp i forferdelig traurige heteroskap. Hihi, her kommer leke-tv.

REALITYENS URVESEN

avspeiles i seriene der publikum får overvære de pinlige affærene da voksne folk leter etter den store kjærligheten blant femten glansede kvinner eller menn. Her snakker vi om kynisme som virkelig trigger deltakernes Se og Hør-gener. Men, det er voksne folk som deltar. Det en lurer på er selvsagt hvorfor de ikke bruke sjarmen i virkeligheten i stedet for i realityen.

Snart skal vi bli presentert for serien «Ekstrem makeover», da skal vi se hvor flinke de plastiske kirurgene er. Ikke i virkeligheten, men i realityen.

Og hvis man sprøyter Botox rett inn i hjernen, blir det kanskje lettere å se realityen i øynene.