Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Virkelig virkelighet

På nettet kan du løpe i bomberommet sammen med en 15-åring i Haifa.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GALYA DAUBE er en 15 år gammel israelsk jente. Da Hizbollahs raketter begynte å regne over Haifa, hvor hun var på sommerfeire med sin mor, tok hun fram kamera og satte i gang videoen. Mens sirenene hyler kan vi følge Galya på vill flukt ned til familiens bomberom. Vi løper ned trapper, gjennom hvitmalte rom og ganger i en velstående villa, gjennom hagen og fram til ei blå dør. Luftvernsirenen kan høres i bakgrunnen. Alle kan åpenbart være krigsreportere hvis man har digitalkamera eller mobiltelefon med kamera. Og tilgang til nettet. Vil du bli med Galya er adressen snipurl.com/Galya.

SLIK FUNGERER den elektroniske verden. En liten firkant på skjermen gir oss tilgang til andre menneskers høyst private og redselsfulle opplevelser. På YouTube.com ligger det nå ikke bare hjemmelagde popvideoer fra ungdom som venter på å bli oppdaget. Unge mennesker i Haifa og Beirut dokumenterer bomber som slår ned like ved huset hvor de befinner seg, eller klaustrofobien fra bomberommet hvor de har søkt tilflukt. I en snutt sitter det ei jente i en trang gang og forteller at bombene regner. Hun smiler og situasjonen ser faktisk litt uvirkelig ut. Jeg forstår at det er blodig alvor, men stemningen når meg ikke. Heldigvis, og jeg sier heldigvis med ubehag, ligger det ei jente med hodepute over hodet. Hun sier ingen ting. Hun bare holder puta så tett over hodet hun kan. Og hun utstråler angst. Virkeligheten hennes når meg. Og jeg forstår at kommunikasjonen som foregår der ute på den såkalte verdensveven kanskje gir disse menneskene en opplevelse av å ikke være glemt. Ved å dele sine opplevelser med oss, involverer de oss i sine liv. Det handler først og fremst om mennesker. Ikke om politikk. Så lenge videosnutten varer.

MELDINGENE FRA Galya og de andre regissørene av krigsvideosnutter er derfor viktig. Kanskje er det også en måte å bearbeide all angsten krigen medfører. De deler opplevelser og de får svar fra bekymrede mennesker over hele verden. For som Galya sier i e-posten: «Jeg var hjemme alene sammen med moren min da alarmen gikk. Kamera lå rett ved siden av meg så jeg satte i gang videoen. Så bestemte jeg meg for å legge den ut på nettet slik at mennesker kunne få et glimt av det vi gjennomgår når angrepene kommer.»

I BEIRUT blogger et annet ungt mennesker i bomberegnet.« Seks eksplosjoner de siste ti minuttene har fått bygningen jeg sitter i til å riste. Men lyden fra jetflyene er så svak at jeg tror de er langt borte», skriver Mana på cedarseed.livejournal.com. Og den som vil vite mer om livet i krigens Beirut kan slå opp på BloggingBeirut.com. Meldingene er ikke som på blogger i fredeligere deler av verden. Dette er meldinger fra mennesker som har fått forandret livet for alltid. Det er deres dagbøker, men i motsetning til tidligere tiders hemmelige og private dagbøker er dette følelser som de vil dele med flest mulig. Vi har fått en unik mulighet til å bry oss om mer dem.