Virkelige fiksjoner

Mediene opererer alltid i grenseland mellom fiksjon og fakta. Verken det skrevne ord eller bildet er virkelighet. I beste fall kan de bare informere om virkeligheten. Men hva er hva når virkeligheten selv etteraper spenningslitteraturen, som i årets to «sommer-krim'er»: Orderud-saken og korrupsjonsmistankene mot UDI?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forfatterne Ingvar Ambjørnsen og Tove Nilsen har begge sett og kommentert Orderud-saken som en slags karikatur av en detektiv-roman, den ene i VG, den andre i Dagbladet. Manuskriptet ville bare ha vært for usannsynlig for utgivelse. Som Nilsen skriver, favner det bondesamfunnet, stoffmiljøet, utenriksdepartementet, et nedskutt Nerdrum-bilde og en gårdsgutt fra Bosnia, Dessuten synes politiet å ha gått surr i kirkeåret og konsentrerer all oppmerksomhet om et juleselskap, mens trippeldrapet fant sted i pinsen. Ambjørnsen påpekte at fortellingen ironiserer over seg selv, ved å innføre Nerdrum-bildet og dermed innrømme at historien vakler mellom kitsj og kunst. Sånn sett ville den vært tilpasset tidas smak.

  • Men så er det altså virkelighet, med aktører som opplever det forferdelige mot sin vilje å bli sommerunderholdning for det norske folk. Og fordi alle som følger med i saken har lest minst én kriminalroman, kan leserne selv dikte videre og i tankene komme med gode råd til både politi og siktete. Eller man kan fordømme forsvarerne, som forlengst har begynt å prosedere sin sak i mediene. Dét er av mer enn én grunn rett arena for den faktiske fiksjonen: Dommere leser også aviser, som Orderud-parets forsvarere sa tidlig i saken. Det kan dessuten være nødvendig å la en sak tilflyte pressen for i det hele tatt å få den etterforsket.
  • Det synes å være drivkraften bak den andre, og samfunnsmesig sett langt mer alvorlige av årets presseballade: Mistankene mot UDI. Så langt er den bare i sin innledning, selv om den har versert i avisene i over to uker allerede. Aftenposten kunne fortelle at politiet i 12 år har hatt mistanke om at en tidligere diplomat og UDI-ansatt og nåværende advokat blant annet har solgt norske visa til utlendinger. Da saken ble tatt opp første gang, skal UDIs ledelse, som synes å stå i ledtog med mannen, ha lagt lokk på den.
  • Politiet skal ha svart med å sette opp flere feller for vedkommende og dessuten ha sneket inn en spion i UDI. Nå ser det ut til at man har tydd til pressen for å få blest om saken og kunne fortsette etterforskningen. Dermed blir den fortellingen om «den ærlige purk» i et korrupt samfunn: Til tross for massive bevis på kameraderi, uærlig spill og korrupsjon i statsforvaltningen, håper og tror han på det godes seier, og appellerer først til offentligheten, dernest til rettsapparatet.
  • Slike oppbyggelige historier ynder Vesten å holde fram for innbyggerne i korrupte, halvt diktatoriske røverstater. De viser ytringsfrihetens nødvendighet. Den fortellingen som lar seg lese mellom linjene i den mistenktes forsvar, bringer imidlertid tankene inn på en annen virkelighet. Gjennom sin forsvarer hevder han seg urettmessig forfulgt av enkeltpersoner innen politiet. Han er utsatt for misunnelse, hat fra tidligere kolleger og er offer for en bakvaskelseskampanje.
  • Når nå anklagene er brakt ut til offentligheten, lar de seg ikke så lett vaske bort. Da må kildene avsløres og de hatefulle fjernes fra sine stillinger, men tilbake står pressen som formidler av sladder, ikke informasjon. Det liker vi ikke. Bare skrupelløse maktmennesker liker at pressen kan brukes på den måten.
  • Men pressen selv hadde vært maktløs om den ikke kunne ha formidlet mistanker som senere viser seg ikke å holde stikk. Her forlater vi fiksjonene og trer inn i realitetenes verden. Fakta i de to sommerføljetongene kjenner vi ennå ikke. Men vi vet at justismord og bakvaskelser trives best i lukkede rom. Det er bare å kaste et blikk på den tredje av sommerens store kriminalføljetonger, som samtidig er den som har gått lengst, for å forsikre seg om det: Fredrik Fasting Torgersen får forhåpentlig endelig sin sak gjenopptatt, på tross av politi og rettsapparat, men takket være forfattere og journalister.