Virkeligheten er skitnere enn romanen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kriminalromaner kan være så mangt: Agatha Christies klassiske krimgåter med alle brikkene som til slutt faller på plass, Raymond Chandlers hardkokte storyer med et budskap, Anne Holts samfunnskritiske kriminalromaner, James Ellroys kaotiske og halvdokumentariske skildringer av USA - eller Camilla Läckbergs familiedramaer.

Kriminalromanen kan følge flere personer parallelt, fokusere på bare en hovedperson eller ha ett hovedtema. Den kan skrives i jeg-form, i presens eller skildre en fantasiverden. Eller den kan følge en kronologisk intrige, ta for seg ulike perspektiver og utspilles i Oslo. FINNES DET DA noe som er spesielt for kriminalromanen, eller det en like springende sjanger som allmenn skjønnlitteratur? Hva er det som gjør en bok til nettopp en kriminalroman?

Svaret er ikke særlig komplisert. Kriminalromaner har et fellestrekk: De handler alltid om en forbrytelse. Oftest om mord, men det kan også dreie seg om andre typer lovbrudd: incest, grov økonomisk kriminalitet eller kidnapping.

Jeg er forsvarsadvokat av yrke, så i mitt daglige virke konfronteres jeg med faktiske forbrytelser. Og jeg tilstår villig at jeg på sett og vis lar meg fascinere av forbrytelsens natur. Virkelighetens forbrytelser likner sjelden på romanens. De er skitnere og mindre intrikate. Gjerningene er nedrige og innimellom føler du medlidenhet også med de mistenkte. Dagens krimforfattere virker generelt sett lite opptatt av den kriminaliteten som er spesiell for dagens virkelighet. Relatvt få bøker tar for seg narkotikatrafikk, kvinnemishandling eller grove ran, som er blant de vanligste alvorlige lovbruddene i Norden.

Ikke sjelden framstår det jeg har snekret sammen i min bøker som rene barnematen sammenliknet den beinharde virkeligheten rundt oss. Hvis jeg hadde skrevet ned en del av de historiene jeg støter på i embeds medfør, ville det blitt avfeid som det rene nonsens. «Virkelighetsfjernt, urealistisk, ikke troverdig.» Det ville blitt gjennomgangstonen i anmeldelsene. DA JEG BEGYNTE som forsvarsadvokat, føltes det skremmende å skulle møte alle disse voldelige, kriminelle mennene. Samtidig har denne mennesketypen alltid fascinert meg. Jeg har fremdeles friskt i minnet den gangen jeg ble med noen kamerater på et fotballderby på Stockholms største fotballstadion. Tilfeldigvis havnet vi blant de mest aggressive supporterne. Jeg kunne ikke ta blikket fra disse totaltatoverte, blankbarberte ungdommene som brølte ut sin aggresjon. Hele deres framtoning uttrykte bare en ting. Vold.

Kanskje er det ikke forbrytelsen i seg selv som setter fantasien vår i sving, men heller mennesket bak. Hva er det da som gjør slike typer interessante, hva er det som gjør hverdagsvolden spennende for oss? Hva bunner vår fascinasjon for det aggressive og kriminelle i? For jeg er ikke alene. Millioner med meg kan ikke annet enn bli forhekset av menn som Gudfaren, Tony Montana eller for den saks skyld Stringer Bell i den fantastiske TV-serien The Wire. JEG TROR EN DEL av svaret ligger i at når vi fra vårt ståsted konfronteres med slike karakterer, kjenner vi oss paradoksalt nok trygge. Vi opplever at vi tross alt har det ganske bra, for «tenk hvor jævlig disse personene må ha det». De utsetter seg daglig for livsfare, de kan aldri sove trygt på landstedet sitt, de har ingen pensjon å se fram til. Antakelig appellerer de til de samme mekanismene hos oss som gjør at nyheter om menneskers ulykke interesserer oss mer enn det at noen har det bra.

Men det finnes antakelig også andre svar. Vi lever i et relativt velordnet velferdssamfunn. Livet er for de fleste av oss behagelig og rutinemessig - sosialt akseptert. Vi følger det siviliserte samfunns regler, avviker ikke fra kollektivets atferdsmønster og er hele tiden opptatt av å gjøre det som forventes av oss. En annen måte å si dette på kan for så vidt være at vi er fanger i i den trygge samfunnskulturen.

Og nettopp der, midt i all tryggheten, fødes kanskje fascinasjonen for dem som har havnet på utsiden av det normale og ansvarlige. De som på sett og vis er friere enn oss som har latt oss støpe inn i systemet. Kanskje skaper vi en egen aura rundt rundt dem, og sammenlikner dem med den ensomme cowboyen som ikke lenger finner seg til rette i det lille samfunnet rundt seg, bryter opp og rir vestover - til uryddet og fri mark. Er vår opptatthet av det kriminelle og voldelige kanskje et utslag av at vi selv til en viss grad vantrives i sivilisasjonen? SIKKERT ER DET likevel at vi ønsker at sivilisasjonen skal seire og bestå. I de aller fleste kriminalromaner løser detektiven eller helten til slutt saken. Morderen blir tatt, gåten blir oppklart, gjerningsmennene dør eller blir stilt for retten. Balansen er gjenopprettet. Kaoset stoppes, det får ikke trenge inn over oss og ta over makten. Den som tok seg friheter, vil til sjuende og sist selv gå i fellen. Vårt bilde av verden må bekreftes: Den som stiller seg utenfor systemet, klarer seg ikke i det lange løp. Spørsmålet blir da om kriminalromanen virkelig må verne om dette status quo: At gåten blir løst og gjerningsmannen blir fakket. Jeg er overbevist om at det går an å skrive kriminalromaner som tillater det kaotiske å fortsette å være kaotisk og de kriminelle å fortsatt være på frifot. Romaner som beskriver en annen form for kriminalitet, en kriminalitet som også vi vet finnes der ute. Og kanskje er det først da kriminalromanen blir virkelig spennende: Når den tar det store steget fra det trygge - ikke bare i hvordan beretningen slutter, men også i selve formen. Når historien bringer leseren til et sted der samfunnet har brutt sammen, og alt kan hende - slik som i det virkelige livet.