Virksomme ord

Politiske taler var annerledes i 1814 enn i 2005.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ERIK SOLHEIM forteller i sin erindringsbok \'Nærmere\' hvordan han ville bruke sin sønns første skoledag til å tilbakevise rykter om at han hadde flyttet fra Grünerløkka på østkanten i Oslo til Ris på vestkanten. Han betraktet det som en politisk katastrofe om et slikt inntrykk skulle festne seg. Derfor ble presse og TV mobilisert, og velgerne fikk både sett en sosialistisk partileder sende sin sønn til en østkantskole og en moderne ung far ta sitt ansvar for barna og deres utdannelse.

EPISODEN forteller noe om den politiske retorikkens vilkår i det moderne mediesamfunnet. Forholdet mellom politikerne og deres velgere har aldri vært så tett. Politikerne får ikke bare TV-kameraet rett opp i ansiktet, de må også gi noe av seg selv og sitt innerste for å virke troverdige. TV og andre moderne medier er et kommunikasjonsmiddel som skaper intimitet og krever ærlighet og varme forat budskapet skal nå ut og fram. Derfor setter Kristin Halvorsen øynene rett på oss i sin avsluttende enminutterstale i partilederdebatten og forteller både at hun har tro på sitt budskap og at hun skal gjøre sitt beste for å virkeliggjøre det, til tross for at hun også vil bruke tid på sine barn.

NÅ HAR RETORIKK-forskerne Anders Johansen og Jens K. Kjeldsen i Bergen tatt for seg den politiske retorikken siden 1814 i boka \'Virksomme ord\', og viser gjennom eksempler på politikertaler hvordan retorikken formes av det miljøet den framføres i, det medium den benytter og den tidsånd den representerer. De viser at det er et hav av forskjell mellom den høystemte patos Nicolai Wergeland anvendte i Riksforsamlingen på Eidsvoll og dagens intimitetspressede politikere som har gått fra talerstolen og ned i lenestolen, sammen med oss. Mens fader Wergeland kunne lyde som en figur i en italiensk opera, skal dagens effektive retorikk smyge seg inn på oss gjennom private språklige elementer og hentydninger.

JOHANSEN OG KJELDSEN ser flere faser i utviklingen av retorikken fram mot vår tid. 1814-generasjonen var latinske i sine hoder, og lærte både skrift og tale etter mønster av antikkens store retorikere. Her sto følelsene i høysetet, De slynget ut utrop som \'O, Frihed\', \'Ja, hellige Fædreland\', det var heroisk og patriotisk. Ved midten av 1800-tallet skjedde det en vridning mot den tørre saklighet og da venstrebøndene kom med voldsom kraft i 1880-åra, ble professorpolitikerne feid av talerstolen av en ny folketalerstil, personifisert i urkraften Bjørnstjerne Bjørnson. I vårt århundre fikk Einar Gerhardsen det nye mediet radio i hendene, og talte til oss ved leirbålet. Han kunne sette igang jakten på kommunister med en tale som lød som en vennetale.

MED FJERNSYNET er den klassiske tale, med innledning og avslutning, ført til sin grav. I dag må politikertalen bæres fram i sekunder: \'Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen\', lød ekkoet av Martin Kolbergs tale på årets Ap-landsmøte når TV- og radiosnutter ble sendt i dagevis etterpå. Det er også en form for talekunst. Men den velformede tale, den som lar toneleie og intensitet bølge, passer dårlig i fjernsynsruta. Den politiker som vinner sympatien i dagens retoriske arrangement, må stotre litt og vise at ordene kommer fra hjertet. Da går de til hjertet.