Visjon eller illusjon i Faryab?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nylig la regjeringen fram den lenge etterspurte strategien for Norges innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan. Den overordnede visjonen som settes fram peker i riktig retning, men vil gjennomføringen svare til forventningene? I løpet av de neste fem åra skal Norge hvert år bruke opp mot 150 millioner bistandskroner, og godt over 1 million kroner, per norske soldat i Faryab provinsen i nordvest Afghanistan (i dag er det rundt 500 soldater). Faryab er like stort som Nord-Trøndelag og har ca. 1 million innbyggere fordelt på 1000 landsbyer og den lille byen Meymaneh.

Blant strategiens hovedpunkter er å tydeliggjøre roller og bedre koordineringen mellom sivile og militære aktører. Sammensettingen ved Norges militære «base» (PRT) i Faryab skal endres, slik at personell og oppgaver relatert til bistand flyttes ut av PRT’et, og knyttes opp mot lokale myndigheter og FN. Samtidig forespeiles en ytterligere vridning av den militære innsatsen vekk fra patruljering, og mot mentorering og støtte til den afghanske hæren. Afghansk kapasitet og eierskap skal styrkes, både på sivil og militær side. Det åpnes også opp for reduksjon av norske styrkebidrag på lang sikt.

Dette er noble målsettinger, men vi ser allerede tegn til manglende oppfølging. Punktene om klarere rollefordeling rimer for eksempel ikke med de forberedelser som gjøres på politisiden i disse dager. Til tross for at Norge lenge har definert politistøtte som ikke-militært, forbereder man nå en ny type politibistand i Faryab hvor politi og militære blandes i ett «Police Mentoring Team» (PMT). Denne militære involveringen på politisiden forvirrer snarere enn klargjør roller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forholdet mellom sivile og militære elementer dukker også opp som et problematisk aspekt om vi ser på planene for å trekke ut de sivile delene av PRT’et. Er det nødvendig å ha en separat forlengelse av disse komponentene «utenfor» PRT’et? Vil det på sikt finnes et behov som ikke kan dekkes gjennom direkte støtte til afghanske myndigheter, FN eller NGO’er? Dette aspektet rokker ved et hovedproblem ved selve PRT’et: Når nærværet og effektiviteten til afghanske statsstrukturer gradvis styrkes, framstår mye av PRT’ets aktivitet som dupliserende, og dermed undergravende overfor afghanske strukturer. Et tungt norsk nærvær i form av et PRT, eller relaterte «spinn offs», svekker mer enn styrker et kjernepunkt i strategien: Ønsket om økt afghansk eierskap.

Kostnadshensyn er et annet sentralt anliggende som ikke diskuteres i strategien. Opprettholdelsen av PRT’et er særdeles kostbart, og det er tvilsomt om den sikkerhetsmessige avkastningen står i forhold til investeringen som gjøres. Det er positivt at strategien signaliserer muligheten for en «post-PRT-fase», men samtidig uheldig at denne overgangen synes å ligge langt fram i tid. Likeledes er det positivt at Norges bidrag til mentorering (OMLT) framheves som sentralt, men samtidig uheldig at det ikke gis en eksplisitt vurdering av mentorering versus PRT. I et «kostnytteperspektiv» synes OMLT å ha klare fortrinn framfor PRT konseptet og dette momentet bør legge viktige føringer i tida framover.

Eksterne faktorer vil legge viktige premisser for i hvilken grad regjeringens strategi kan gjennomføres. Sikkerhetssituasjonen er en av flere sentrale faktor, særlig i det betente Ghowrmach-distriktet. Den skisserte strategien er formulert ut ifra premisset om at sikkerhetssituasjonen skal bedre seg, og i så måte presenterer den egentlig bare to handlingsalternativer: Ved dårlig sikkerhet synes planen å være at innsatsen fortsetter som i dag, ved forbedring i sikkerhetssituasjonen initieres endring og reduksjon i styrkebidrag. Som så mye annet i strategidokumentet er dette for enkelt og overflatisk. Man bør forvente at Norge skal kunne justere og forbedre nærværet sitt selv under potensielt vanskeligere sikkerhetsforhold, og vi trenger en strategi som tar høyde for dette.