Visjon og dilemma

Ved en talende tilfeldighet la Frankrikes president Jacques Chirac fram sin visjon for mer samarbeid i Europa i Riksdagen i Berlin, samtidig som kilder i EU-kommisjonen truet Norge anonymt gjennom Aftenposten med sanksjoner fordi vi drøyer med å gjøre EUs vedtak om til norsk lov. Slik dingler Norge i sitt EØS-slepetau etter et Europa som gjennomgår nye, omfattende endringer. Lørdag overtar Frankrike formannskapet med store ambisjoner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

President Jacques Chirac satser på at EUs toppmøte i Nice i desember skal underskrive på så mange nye EU-reformer at «Nice-dokumentene» skal få en like framtredende referanseplass i den europeiske utvikling som «Maastricht» og «Amsterdam». Etter mye godt forberedende arbeid under det avtroppende portugisiske EU-formannskapet, er utsiktene lyse til fransk suksess i Nice. Det trenger den konservative Chirac dessuten til sin forestående valgkamp mot landets sosialdemokratiske statsminister Lionel Jospin ved presidentvalget i 2002.

  • Det Nice-dokumentet som vil omhandle unionens samarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikken, er spesielt illustrerende for Norges voksende dilemma. Både den forrige og den nåværende norske regjering har lagt ned store diplomatiske anstrengelser for å bli så tett knyttet til dette samarbeidet som mulig. Resultatet er bare sånn passe tilfredsstillende. Samtidig som Frankrike overtar formannskapet, trer Sverige inn i EUs ledertroika som Frankrikes etterfølger fra årsskiftet. Det blir altså söta bror som skal lede arbeidet med å iverksette vedtakene fra Nice-toppmøtet. Det appellerer til sansen for ironi at de norske utsendingene da må dra til Stockholm for å melde inn den norske Telemark-bataljonen i EUs styrkeregister over militære ressurser som kan settes inn i en EU-ledet krisehåndteringsoperasjon av den typen det norske forsvaret nå skal slankes og reformeres til å klare.
  • Det var ellers full symbolmetting da president Chirac talte til tyske parlamentarikere og annet fint folk i Forbundsdagen, som nå er flyttet inn i den nyrestaurerte Riksdagsbygningen i Berlin. Chirac er det første utenlandske statsoverhode som har gjort dette. Det skjedde med tyske og franske flagg vaiende side om side på plassen utenfor. Chiracs offisielle besøk var det første av et fransk statsoverhode på 13 år, og hensikten ble klart reflektert i presidentens tale. Før Frankrike overtar formannskapet i EU, markerte Chirac at forbindelsen mellom Paris og Berlin fortsatt er «motoren» i EU-integrasjonen. Helt konkret tar Chirac til orde for å la de fleste av de 11 eurolandene bli erklært som EUs kjerneland med et eget sekretariat i Brussel, utenom Kommisjonen. Slik vil han åpne for at noen land i EU bli likere enn andre og kan integreres raskere uten å bli stoppet av et veto.
  • I kveld spiser forbundskansler Gerhard Schröder - som sammen med Chirac kan ha funnet tilbake til noe av tonen mellom Helmut Kohl og Frangois Mitterrand - en privat middag med Storbritannias statsminister Tony Blair. Der kommer Blair til å si at Storbritannia vil trekke i alle EUs nødbremser for å stoppe en utvikling som splitter EU-landene i en første og en andre divisjon.
  • Norske skeptikere vil så sukke lettet og hevde at den britiske motstanden kommer til å stanse realiseringen av visjonene til Chirac om et nasjonenes Europa med en felles grunnlov, anført av Frankrike og Tyskland i unionens «Premier League». Men norske skeptikere har hittil tatt feil i sin vurdering av EUs utvikling. Verken omfanget eller dybden i EUs prosjekter blir forstått før etter lang tid i den knapt eksisterende norske EU-debatten. Utspillet i februar fra den tyske utenriksminister Joschka Fischer om et føderalt Europa med direktevalgt president og parlament med styrket makt, har for eksempel fått lite oppmerksomhet i Norge. På en rekke områder ligger den franske og tyske Europa-visjonen tett inntil hverandre. Etter at Fischer hadde hørt Chiracs tale i tysk oversettelse, sa han at den var «svært, svært viktig».
  • Begge disse utspillene er en direkte forberedelse til at unionen åpner seg mot 12- 13 nye medlemsland. Den som mener at dette ikke stiller Norge overfor et voksende dilemma, tar antakelig alvorlig feil.