Vital veteran

Navn: Merete Skavlan Alder: 80 Yrke: Skuespiller og instruktør

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tirsdag setter hun et foreløpig punktum for et teaterliv som har strukket seg godt over et halvt århundre. Med forestillingen «Alt kvinner tilgir» av Bjørg Vik er det slutt for Intimteatret , den lille sceneinstitusjonen som har bedrevet det kunststykke det er å sette opp 13 nyskrevne, norske stykker på snaue ti år.

Men det er slett ikke sikkert at teaterlivet er slutt for Merete Skavlan av den grunn. Ikke for Gerhard Knoop, heller. De to veteranene ble kolleger og venner alt i midten av forrige århundre. Intimteatret var noe de skulle fylle pensjonisttilværelsen med. Og likevel ble deres siste påfunn altså noe av det betydeligste bidrag til norsk scenekunst som disse to 80-åringene leverte i løpet av sin lange karriere.

Merete er datter av Einar Skavlan, den legendariske Dagblad-redaktør gjennom flere tiår. Og hun er ikke bare Dagblad-aksjonær, men også en sann Dagblad-venn, altså en tilhenger av selvstendig tankegang og radikale verdier. Hennes første sceneår fant sted i Studioteatret, et av de norske teatrene med kortest levetid (1945- 50), men som fostret skuespillere i hopetall til de store institusjonsteatrene. Teatret ble grunnlagt av ungdom som spilte antinazistisk undergrunnsteater under krigen. Studioteatret var demokratisk i sin organisering nesten 30 år før norsk teater ble politisert, blant annet hadde alle skuespillerne medbestemmelsesrett i valg av repertoar og konsept. Skavlan har ved flere anledninger sagt at årene i Studioteatret var de viktigste i hennes sceneliv.

Merete Skavlan måtte gjøre et taktskifte i sitt yrkesliv da hun som en av flere skuespillere fikk sparken ved Oslo Nye Teater da Toralv Maurstad feide inn dørene der i 1970. Skavlan etterutdannet seg til instruktør, og har iscenesatt en rekke stykker for de fleste institusjonsteatrene. Hun etterfulgte Gerhard Knoop som sjef i Radioteatret i 1984, og det var hun som innstiftet «Den blå fuglen», den årlige prisen som gis til de ofte ikke så påaktede skuespillerne som lager levende teater bare med stemmen.

Årene i Radioteatret inspirerte Skavlan og Knoop til å lage et teater hvor ordet skulle telle mest. De hadde begge irritert seg over oppsetninger der teksten forsvant i røyk og damp. Og de ville slå et slag for nyskrevet norsk dramatikk. Slik ble det da også, men et slit har det nok vært. Mye tid har gått med til alt fra å søke om pengestøtte til å selge billetter og drive administrasjon. Til uka er det slutt. Men Intimteatrets død er kanskje begynnelsen på noe helt nytt.