Vitenskap er kultur

Også politikere bør tenke stort om vitenskap og utdanning, og ikke bare snusfornuftig om dens nytte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mandag fortalte Odd Einar Dørum og Lars Sponheim Dagbladets lesere at Venstre vil opprette en statsrådspost for forskning og høyere utdanning. Men partiet vil mer: Det vil løfte fram vitenskap som et element i norsk kultur og gjøre vitenskapelig metode og metodehistorie til et fag allerede i skolen. I et program for vitenskapspolitikk som partiet har utarbeidet står det at forskning er «et fundament for kultur, allmenndannelse og fornyelse». Jeg lurer på om salig Humboldt kunne ha sagt det bedre. I stedet for å framheve forskningen som et middel til stadig mer sofistikert utnyttelse av naturens ressurser, skriver Venstre at det «europeiske dannelsesidealet er bygd på forestillingen om kultiverte borgere med kjennskap til historie, språk og litteratur, og som gjennom en personlig modning skulle utvikle innsikt og sann menneskelighet Dannelse og utdannelse, det menneskelige og det nyttige, var i dette perspektivet ett og det samme».

Det var dette perspektivet som manglet så katastrofalt under diskusjonen om den såkalte kvalitetsreformen. I stedet for å se forskning og høyere utdanning som en del av en dannelsesprosess, ble slike perspektiver feid til side for det som ble framstilt som politisk realisme innenfor en økonomisk logikk. Forskning og utdanning ble sett på som en aktivitet på linje med veibygging, industrireising, næringsvirksomhet. Brødstudier ble fristilt fra en moralsk dimensjon knyttet til dannelse.

Dette har nok preget universitets- og forskningsdebatten også tidligere. Det er derfor noe forfriskende nytt i en politisk sammenheng når Venstre-dokumentet tar til orde for en bevisst balansegang mellom kunnskapens og dannelsens egenverdi for den enkelte og samfunnet, altså forskning som erkjennelse, og nytteverdien som kan måles i et marked eller som byggesteiner for velferdsstaten. Slik kan vitenskap beholde sin fornyende evne.

I vår skrev de seks universitetsrektorene et brev til forskningsministeren der de påpekte at statsråd Øystein Djupedals hvileskjær i forskning og høyere utdanning var i ferd med å bli en katastrofe. Bevilgningene går ned i forhold til målene i forskningsmeldingen, og ifølge rektor Sigmund Grønmo ved Universitetet i Bergen har universitetene og høyskolene behov for 480 nye stipendiatstillinger hvert år framover.

Jeg tror årsaken til at regjeringen kunne ta et slikt hvileskjær henger sammen med at politikerne i for liten grad har dannelsesperspektivet for øyet når de drøfter høyere utdanning og forskning. Deres blikk er for stivt festet på kunnskap som produkt, og da er det lett å forholde seg til det som en hvilken som helst investering i vår velstand.

Det er først når man ser vitenskap som en integrert del av vår sivilisasjon og vår kultur, at man øyner dens egentlige verdi.