Vitenskap som drama

Dramaet «Copenhagen» handler om muligheten for historisk rekonstruksjon, men også om forskernes etiske ansvar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET HØRER TIL SJELDENHETENE at et teaterstykke blir utgangspunkt for symposier og seminarer for vitenskaps- og krigshistorikere. Michael Frayns stykke «Copenhagen», som nå går i Oslo, er et slikt skuespill. Stykket handler om et møte mellom to av gigantene fra 1900-tallets fysikkhistorie, dansken Niels Bohr og tyskeren Werner Heisenberg. Begge var atomfysikere, og omtales i samme åndedrag som Albert Einstein. Heisenberg regnes som kvantemekanikkens skaper. Bohr fikk Nobelprisen i 1922, Heisenberg ti år etter. Forholdet dem imellom var som mellom far og sønn: Heisenberg arbeidet mange år sammen med Bohr ved hans institutt i København. Men da han fikk et professorat i Leipzig i 1927, valgte han sitt hjemland, som han var sterkt knyttet til. Og da Hitler kom til makten i 1933, ble han i landet, til tross for gode tilbud f.eks. fra amerikanske universiteter. Bohr på sin side hjalp tyske jødiske vitenskapsmenn i sikkerhet.

DE TO VENNENE ble derfor stående på hver sin side da krigen brøt ut. Men i 1941 dro Heisenberg til en vitenskapelig konferanse i København arrangert av naziregimet. Han oppsøkte Bohr, som ikke deltok på konferansen fordi han oppfattet hele arrangementet som et ledd i den nazistiske propagandaen. De to møttes flere ganger, og minst en gang under fire øyne, og tema for samtalene var åpenbart muligheten for å utnytte deres fysikkunnskaper i arbeidet for å utvikle atombomben. Det ble imidlertid ikke laget noen referater. Først en god stund etter krigens slutt begynte først Heisenberg og deretter Bohr å rekonstruere innholdet i de samtalene som fant sted mellom dem. Det viste seg at de var fundamentalt uenige om hva som ble sagt og hva som var hensikten med møtene.

DENNE UFORENLIGHETEN kaster lys over to sentrale problemstillinger i mellommenneskelige forhold i sin alminnelighet og forskning og vitenskap i særdeleshet: Hva kan mennesker erindre om egne og andres handlinger i fortid? Men som en underliggende problemstilling ligger også det forskningsetiske spørsmålet om vitenskap og ansvar: Har vitenskapens utøvere et ansvar for anvendelsen av den kunnskapen de besitter? Frayns stykke er et drama omkring umuligheten av å trekke en endelig slutning om hva som egentlig skjedde mellom de to. Men i den omfattende pressedebatten og under de historiefaglige konferansene etter stykkets premiere i 1998 har det vært trukket fram dokumenter som skulle vise at Bohrs versjon var den riktige, nemlig brev og notater som Bohr dikterte, men som aldri ble sendt til Heisenberg. Det har vært brukt som en kritikk mot Frayn at han ikke har tatt hensyn til denne dokumentasjonen. Men i en artikkel i New York Review of Books i mars i år fastholder forfatteren sin versjon.

SPENNINGEN OMKRING SAKEN springer ut av ettertidas tolkning av Heisenbergs rolle under krigen. Det har utviklet seg to retninger. En går ut på at Heisenberg var opptatt av å utvikle en atombombe for Hitler, men at prosjektet mislyktes allerede i 1942 fordi de tyske fysikerne simpelthen ikke fikk det til. Den alternative tradisjonen går ut på at Heisenberg og hans kolleger saboterte Hitlers ønske om å få utviklet en atombombe. Den siste tolkningen var den Heisenberg og kretsen rundt ham framholdt i ettertid. Bohr derimot skriver i mange notater og usendte brev at Heisenberg hadde sagt at han var aktivt med i et prosjekt for å utvikle en tysk atombombe. Bohrs påstand var en reaksjon på Heisenbergs versjon om at hans formål med møtet i 1941 var å få de allierte med på en deal der både de tyske og de allierte fysikerne skulle motarbeide utviklingen av atombomben.

MYSTERIET OMKRING hva som skjedde mellom de to, er et drama med vitenskapsteoretisk rekkevidde. Deres erindring 15 år etter møtet må sees på bakgrunn av det som skjedde i etterkant av Hiroshima-bomben og under den kalde krigen. Det amerikanske atombombeprosjektet, der Bohr var en aktiv deltaker allerede fra 1943, ble sprengt langs moralske og etiske skillelinjer. Var det forsvarlig å bruke vitenskapen til slike djevelske våpen som i sin ytterste konsekvens også kunne ødelegge alt menneskelig liv? Bomben hadde jo i praksis allerede etter første gangs bruk vist en ødeleggelseskraft langt ut over det konvensjonelle. Dette var spiren til en ny og langt mer kritisk holdning til vitenskap, også blant naturvitere selv. I 1962 fikk kjemikeren Linus Pauling Nobels fredspris for sin kamp mot atomvåpen. Selv i dag fortoner det seg som modig gjort av den norske Nobelkomiteen i den kalde krigens dager. Nå vet vi også at debatten om vitenskap og samfunn i kjølvannet av atomprosjektene var en debatt så å si på liv og død for forskere både i vest og i øst. Jeg nevner navn som Robert Oppenheimer og Andrej Sakharov. Problemet med atomkraften er det klassiske: Det er umulig å få stoffet tilbake på flaska når den først er åpnet. I dag er det i høy grad den biologiske forskningen som kaller på etisk besinnelse. Genteknologien kan være en ånd som slippes løs uten kontroll. Den moderne vitenskapen handler ikke bare om de store framskrittene, men også om eksistensielle problemstillinger, ja, om hver enkelt forskers samvittighet. Det var kanskje den som meldte seg, om ikke i 1941 så i ettertid, da både Bohr og Heisenberg så hva deres kunnskap kunne bringe med seg.