Vitne til en henrettelse

Det mest skremmende var hvor lite opplevelsen rystet meg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har overvært en henrettelse i USA. Det mest skremmende var hvor lite opplevelsen rystet meg.

Carl H. Chichester ble henrettet i Virginia 13. april 1999. Etter å ha skrevet artikler om amerikanernes holdning til dødsstraff i seks år, mente jeg det var på tide å se hva jeg skrev om. Artikkelen ble første gang publisert i Vi Menn:

Greensville Correctional Center ligger rett utenfor småbyen Jarratt. Her holder 3.3000 innsatte til i en moderne anstalt med barberbladskarp piggtråd rundt. Et flertall soner alvorlige forbrytelser under strengeste og nest strengeste sikkerhetsregime. I tillegg huser fengselet delstaten Virginias eneste dødskammer.

Hit kommer den dømte tre til fire dager før henrettelsen og etter å ha brukt opp sine aller fleste muligheter til utsettelse og anke. Selv kommer jeg med bil fra hovedstaden Washington, snaut tre timers kjøring lengre nord. Jeg har søkt om, og blitt godtatt som, medievitne til Carl Hamilton Chichesters siste ti minutter.

Klokka 18.35: Ankommer fengselet 25 minutter i forkant, for sikkerhets skyld. Jeg er litt nervøs, men hyggelige fengselsbetjenter tar brodden av uroen med vennlig hjelpsomhet. De slipper meg gjennom bommen på den smale blindveien etter å ha sjekket to id-kort og peker meg videre til parkeringsplassen utenfor administrasjonsbygget.

Der blir jeg igjen sjekket mot 'gjestelisten' og får et plaststøpt, grønt kort til å henge i brystlomma. Brevet fra fengselsdirektør D. A. Garraghty fortalte at jeg måtte legge igjen båndopptaker, mobiltelefon, medisiner, lighter, kamera og våpen i bilen. Kulepenn og blokk er tillatt.

19.00: Det er to timer til henrettelsen. En dresskledd kar i slutten av 40-årene vandrer stille fram og tilbake i ankomstrommet. Han ser i gulvet og virker dyster til sinns. En annen sitter 20 meter fra meg, på motsatt side av hallen, tilsynelatende ubekvem og bekymret. Det viser seg senere å være den amerikanske byråjournalisten Bill Baskervill, som skal til å overvære sin 16. henrettelse, hvis han har talt riktig.

Det er nydelig utenfor. Vindstille, 18 grader og en sol som bader landskapet i varme ettermiddagsfarger. Hvordan er det å vite at man har 120 minutter igjen å leve og ikke rakk mer enn 36 år?

Avslag

19.14: Guvernør Gilmores avslag ankommer pr. fax.

- Carl Chichester skjøt og drepte Timothy Rigney under ranet av restauranten hvor Rigney arbeidet. En jury kjente ham skyldig i overlagt drap, ran og ulovlig bruk av våpen, og dømte ham til døden. Etter å ha vurdert anmodningen om benådning og en rekke rettsavgjørelser i denne saken grundig, har jeg besluttet å ikke gripe inn. Et par timer tidligere forelå et like klart nei fra USAs høyesterett.

Virginia henretter i prinsippet både med elektrisk stol og med giftsprøyte. Men siden gift ble tatt i bruk i 95, blir stolen utgangen bare for dødsdømte som utrykkelig ber om det, og de er få. Den var flittigst i bruk 2. februar 1951, de fem ble henrettet på rad. Fire av dem tilhørte gruppen som ble kalt 'De sju fra Martinsville', alle dømt til døden for å ha voldtatt samme kvinne. Seks av dem var svarte, en hvit.

19.20: De fire pressevitnene minibusses til et møterom i fengselets avdeling for ikkevoldelige fanger. Vi skal briefes om prosedyren sammen med sju andre vitner. Loven i Virginia krever at henrettelsene overværes av minst seks representanter for velgerne, etter at de ble avviklet som offentlig underholdning i 1879.

De seks sivile vitnene er alle menn, og de har meldt seg frivillig. Bestemmelsene sier at de må være bosatt i delstaten, ikke være ansatt i fengselsvesenet og heller ikke i slekt med den dødsdømte.

- Jeg bare tenkte det ville være greit å ha sett det, sier Frank. Han er midt i 50-årene og virker slett ikke blodtørstig. - Dette er jo noe som skjer, forklarer han.

David Bass fra fengselsvesenet orienterer de frammøtte. Han har selv overvært 51 henrettelser og hevder de alltid har gått etter oppskriften.

20.00: Briefingen, som skal sikre at vitnene oppfører seg ordentlig og samtidig reagerer rolig på det som skal skje, er over. Vi har 20 minutter til kaffe, wienerbrød og en røyk. Et par isoporbegre blir fylt, men ingen ser ut til å være sultne. Bass tar seg en sigarett i døråpningen og utveksler historier fra fengselslivet med krimreporteren fra Richmond.

Grundig sjekk

20.20: Vitnene kroppsvisiteres grundig. Jeg har gått gjennom noen sikkerhetskontroller i min tid, men sjelden blitt befølt så grundig i skrittet som av denne fengselsbetjenten. Ikke at det kom helt overraskende, jeg var sist i rekka og hadde sett grepet han tok for å kontrollere at mine medvitner ikke brakte med noe ulovlig til dødskammeret.

20.35: De to minibussene kjører tilbake til den toppsikrede delen av Greensville fengsel og blokk L, der Chichester skal trekke sitt siste åndedrett.

20.40: Vitnene ledsages til rommet bak glassvinduene og fordeler seg på plaststolene. Vi kan se foten av den elektriske stol. Den er skjult bak et blått forheng i tung plast som danner bakvegg i dødskammeret. Midt i forhenget, som vel er sju meter langt og to og en halv høyt, er det en liten luke med et plastvindu. Ut av to hull henger to slanger for injisering av giften og en kabel for måling av hjerteaktivitet.

- Teknikerne står bak forhenget, har Bass fortalt. 'Teknikerne' er betjentene som skal finne to pulsårer, stikke kanylene og feste dem til slangene. Deretter skal de sørge for at oppløsningene renner til den dødsdømtes armer.

De har erstattet mannen som festet repet om morderens nakke og han som drar i spaken for å sende 1825 volt gjennom den elektriske stol. De er anonymisert og viser seg ikke for vitnene. Men de er vel likevel bødlene, ihvertfall sett fra benken.

20.52: Det er ti personer i dødskammeret; Chichester befinner seg i en celle like utenfor døren på høyre side, der han har adgang til et siste ord i enerom med presten.

Vitnerommet på vår høyre side er tomt bak de blå enveisvinduene, får vi vite. Der kan ofrenes etterlatte se rettferdigheten fullbyrdet slik det gjøres i Virginia, men Rigneys mor og andre etterlatte har takket nei.

Siste frist

Margaret Rigney er ikke imot at sønnens morder henrettes, men vil ikke være til stede når det skjer. - Jeg nekter å være bitter, forteller hun lokalavisen i Manassas. - Jeg vil ikke gi ham mer tid eller oppmerksomhet.

Fra 1300 til 1500 hadde den dømte besøk av kona Carolyn, gammelkjæresten han giftet seg med i fengselet, to søstre og en bror. Så fikk han sitt siste måltid. Den tidligere marinesoldaten valgte ikke noe fancy, han nøyde seg med 'dagens', spaghetti og salat. Han blir den femte Virginia henretter i år, og nummer 300 siden delstaten overtok iverksettelsen av lovens strengeste straff fra kommunene i 1908.

En kvinnelig betjent holder en vanlig, hvit telefon tett til øret. Hun har åpen forbindelse til direktørens kontor, der en kollega vokter faksen for en eventuell stoppordre fra høyesterett. Direktøren selv holder øre med den røde telefonen, som står åpen mot guvernørens kontor.

Ingen er hittil blitt benådet i siste minutt i Virginia, selv om et par henrettelser er blitt utsatt bare timer før de skulle gjennomføres. Det er ikke alltid virkeligheten imiterer filmkunsten.

20.54: Fangevoktere og byåkrater småprater to og to, noen av dem smiler. Det er veldig stille og ganske så varmt i vitnerommet.

20.55: Døra på høyre side av dødskammeret åpnes. Carl Chichester kommer gående inn, flankert av to vakter. Han er snauklipt, har en smal bart, lyseblå kortermet skjorte og mørkeblå bukser uten belte.

Han kaster er raskt blikk på benken og et enda raskere gjennom vinduet til oss. Så hjelpes den dødsdømte opp av seks kraftige voktere som fjerner håndjernene og raskt spenner fangen fast med lærreimer over anklene, lårene, brystet, skuldrene og håndleddene.

Chichester spyttet ut en serie bannord på vei fra cellen til benken, får vi vite etterpå. Han har aldri tilstått drapet og ser nok ingen grunn til å framstå som angrende synder eller nyomvendt evangelisk kristen. Men så takker han fangevokterne som akkurat har spent ham fast.

Anonyme bødler

20.56: Fengselspresten kommer inn, bøyer seg over fangen og veksler noen få ord med ham. Så klapper han Chichester på venstre skulder, forlater kammeret og kommer inn til oss, der han setter seg på en ledig stol helt bakerst. Presten har sett dette før.

20.58: Et blått forheng trekkes foran vinduene våre for å skjule identiteten til de to bødlene mens de fester slangene og hjerteføleren. Jeg er litt anspent, men rolig. Det er veldig varmt her.

Vi venter, det tar noen ganger litt tid å treffe årene.

21.00: Forhenget trekkes fra og vi ser inn i dødskammeret igjen. Chichesters armer er spredd vidt ut til sidene. Mikrofonen i taket slås på og vi hører fengselsdirektør Garraghty spørre om han har noe på hjertet.

- Jeg vil bare si at jeg elsker kona og barna mine, sier den dødsdømte.

21.01: Garraghty gir ordre til å starte prosessen. Det rykker litt i den ene slangen når væsken sendes gjennom den. Vi skimter en av 'teknikernes' armer gjennom vinduet i bakteppet.

Chichesters lepper ryster kraftig, som på utpust under sterk snorking. De to telefonene er ennå løftet, mannen på benken puster dypt. Jeg legger merke til de kraftige overarmene hans.

21.02: Venstre slange rører seg igjen. Den første oppløsningen er en kraftig sovemedisin som gjør den dømte bevisstløs, den andre stanser åndedrettet og den tredje hjertet.

21.04: Chichester ligger helt stille og er sikkert død, tenker jeg, uten å registrere noen sterke reaksjoner hos meg selv.

21.05: Fengselets overlege konstaterer at døden er inntrådt, fengselsdirektør Garraghty kunngjør det offisielt.

- Det gikk litt raskere enn vanlig, sier en av de amerikanske journalistene etterpå.

Jeg kjenner etter, men føler lite. Det skal kanskje sterk tro eller engasjement til for å identifisere seg med en drapsdømt. Selve henrettelsen er så klinisk og udramatisk.

På et jorde noen kilometer fra bommen står tre unge menn i vårnatten. Tim, Justin og Jason holder hvert sitt sterinlys og protesterer mot at staten tar liv. Men om en uke er nok Carl Chichester glemt av alle, unntatt hans familie og drapsofferets etterlatte.

DØDENS SENG: Her spennes de dødsdømte fast, før de får den første injeksjonen som gjør at de sovner.