Viva Venezia!

Kilder er viktige i kunst- og medie- kritikken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det slo meg etter å ha hørt journalisten Hanna Kvam i NRK-programmet «Sånt er livet» sist fredag. Hun inngikk der i en kvartett sammen Jørgen Randers, Henrik Syse og Ellen Vibe, som ikke hadde særlig mye godt å si om norske medier. Der tabloidene selvsagt er de verste.

Særlig i sitt nærsynte og overflatiske forhold til kultur fra en verden større enn den norske. Og gjennom sin neglisjering av det flerkulturelle mangfoldet som også viser grokraft på norsk grunn.

Men Kvam hadde også hatt uheldige erfaringer i sin tid som engasjert av NRK i Afrika. Da fikk hennes forslag om å lage et program om etiopiske kunstnere som skal ha stilt ut på Berlin-biennalen tommelen ned fra hjemmeredaksjonen.

Hun hadde fått beskjed om heller å ta seg av AIDS og andre katastrofer, som vi vet rir regionen sør for Sahara som en mare.

Mens kunstnere fra ulike land på det afrikanske kontinent, utflyttete kolleger og etterkommere av tidligere emigrerte afrikanere i Europa og USA er med noen markante unntak lite kjente. Det pågående utstillingsprosjektet «Afrika i Oslo» – der fem utstillingssteder samarbeider – bidrar nok til å endre dette forholdet.

Kvam henviste også til noe som ble sagt på seminaret «Kunstlivets internasjonale virkelighet – hvilket ansvar har mediene?», onsdag og torsdag før hennes mediekritiske utblåsning.

Seminaret skjedde i regi av Du store verden! Og i samarbeid med Dansens Hus i Oslo.

Der hadde forfatter og høyskolelektor ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, Nazneen Kahn-Østreng, snakket om monokulturalisme i norske medier. På det punktet fikk hun følge av "jungeltelegrafistene" Arne Berg og Sigbjørn Nedland fra NRKP2. Medieprofessor Helge Rønning, forhenværende kulturredaktør i Dagens Nyheter, Arne Ruth, den uruguayansk/svenske forfatteren Ana Valdés og kunstner/kurator Samir M’kadmi med tunisisk/fransk bakgrunn utdypet Kahn-Østrengs perspektiv.

Kahn-Østreng ble som eneste innlederreferert i Dagavisen 26. mars. For meg er det usikkert om Hanna Kvam hadde vært til stede, eller bare baserte sin mediekritikk på referatet.

Jeg husker at det under seminaret ble referert til en kommentar, der kunstkritiker Lotte Sandberg i Aftenposten nylig slo fast at Oslo-bosatte Anawana Haloba fra Zambia er Norges første deltaker på Veneziabiennalens hovedutstilling.

Mange vil bifalle biennalejuryens valg av Halobas installasjon.

Men jeg håper Kjell Erik Killi Olsen ikke leste kommentaren som bar preg av dårlig kildekritikk.

Den nomadiske nordmannen deltok med en fargerik skulptur på hovedutstillingen i 1986. En uvesentlig detalj?

Neppe for Killi Olsen. Men han kan tenke på at skulpturen hadde selskap med malerier av blant annet italienske Giorgio de Chirico. Anawana Haloba havner sikkert også i spennende selskap på sommerens biennale i Venezia.