Vivat academia

Jeg var en av dem som «lå ved universitetet». Normen for embetseksamen ble sprengt med et par år. Det skyldtes ikke manglende arbeidsintensitet. Det kom av at hovedfag var gøy. Jo mer jeg arbeidet, desto sterkere ble lysten til å fortsette.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette lyder jo som en idyll. Men mange gjorde det slik enda dette var før Norge kom til olje og rikdom. Studielånet kunne strekkes i lengden og bredden. Jeg hørte rykter om en som brukte det 22. semestret til å «vøla tennene». Det var lett å gjøre tilværelsen som hovedfagsstudent til en livsstil.

  • Men dette skal det bli slutt på. I dag skal også akademiske studier rasjonaliseres. Universiteter og høyskoler skal bli målt etter hvor mange kandidater de uteksaminerer på «normal» tid. Et tungt utvalg under ledelse av Ole D. Mjøs, tidligere rektor ved Universitetet i Tromsø, legger fram en innstilling om dette på den 8. mai.
  • Mye er lekket fra utvalgets arbeid. Lærestedene skal forplikte seg overfor studentene, og studentene skal forplikte seg til å ta studiene alvorlig. Det skal evalueres og konkurreres, og både universiteter og høyskoler skal bli mer selvstendige. Men det store er at hovedfaget skal fjernes fra universitetene. Amerikanske grader som bachelor og master skal innføres. Utvalget vil gjøre det kunststykket å heve kunnskapsnivået og studiekvaliteten ved å forkorte studiene.
  • Men hovedfaget er jo Norges gave til den akademiske verden, en unik og hundre år gammel tradisjon som knytter forbindelsen mellom vitenskap og skole. Etter at høyskolesystemet kom, er det hovedfaget i de store skolefag som gjør universitetene til universiteter. Nå skal man gjøre universitetene lik høyskolene. De skal gjøre det Norgesnettrådet skulle hindre: løpe i beina på hverandre. I stedet burde man jo ha gjort noe for å dyrke fordelen ved cand.philol.-, cand.real.- og cand.polit.-gradene. Kunnskap og refleksjon blir i hvert fall ikke bedre av at gradene nå skal gis engelske betegnelser. Men det er vel et uttrykk for at historien også i dette utvalget starter omkring 1990?
  • Forslaget er sikkert gjennomtenkt, og det er tenkt først og fremst av dem i utvalget som tilhører høyskolesystemet. Det dufter av NHH og BI. Studentene skal kunne vandre fra den ene institusjonen til den andre, i inn- og utland, og plukke vekttall her og vekttall der. Det blir nok både kunnskaper og eksamina av det, men fordypning og kritisk refleksjon over samfunnstilstanden blir det lite av.
  • Det som ligger til grunn for denne tenkningen er selvsagt en økonomisk fornuft. I dette systemet forsvinner kunnskap og innsikt som en verdi i seg selv med en begrunnelse ut over det som gir avkastning på børs og marked. Veien er godt forberedt. Norsk skolehistorie de siste 30{ndash}40 år har jo gått ut på å tvinge hovedfagsutdannede lektorer ut av skolen, både ungdomsskolen og gymnaset. Mjøs betyr dødsstøtet for dem. De høyskoleutdannede lærernes seier over lektorene blir dermed total.
  • Men det er et paradoks ved dette. Du skal nemlig ikke lytte lenge til politikertale før du treffer på ordet «kunnskapssamfunnet». Et langt liv nær politikken har imidlertid lært meg at det er grunn til å lytte ekstra godt når politikerne tar sine knebøyninger for høyere utdanning og forskning. Da handler det mest om distriktspolitikk. Når da i tillegg universitetene er fraværende i den politiske debatt, står ikke akademia godt rustet til motstand mot tidas påfunn.
  • Jeg er for eksempel ikke sikker på at de kan regne med regjeringen Stoltenberg. Den er jo ikke akkurat preget av det akademiske. Der er det bare seks medlemmer med embetseksamen. Det var dobbelt så mange i Einar Gerhardsens siste regjering, 35{ndash}40 år før «kunnskapssamfunnet». Håpet må imidlertid være at en regjering som står så fjernt fra universitet og forskning vil ta det med ro når den møter forslagene fra Mjøs-utvalget.
  • En gang hadde regjeringer visjoner om kunnskapens plass i moderniseringen av Norge. Det ga oss demokratiet, det skapte industrisamfunnet, det integrerte bøndene og deretter arbeiderne i det norske samfunn. Regjeringen Stoltenbergs kunnskapspolitikk er ennå uklar. Min bønn til undervisningsminister, cand.mag. Trond Giske, er derfor at han tenker seg litt om. Han behøver ikke å la framtidas universitetsstudier styres bare av hensynet til økonomi og effektivitet, tilpasset et globalisert studiemarked.

gudleiv.forr@dagbladet.no