Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

VM i bistand

Vi skal ikke gi penger for å være best. Men fordi det er smart.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN INDISKE delstaten Kerala var utsatt for et av Norges første store bistandsprosjekter. I 1952 sendte vi trålere halve jorda rundt og skulle lære 1000 indere å fiske på norsk. Som kjent, gir du en mann fisk, har han mat for en dag, lærer du ham å fiske, har han mat for resten av livet.

Men i den virkelige verden må man også kunne økonomi og båtmotorer. Derfor strandet prosjektet - og båtene bokstavelig. Siden er Kerala-prosjektet blitt stående som et skoleeksempel på hvordan man ikke skal drive bistand.

52 år seinere vil nordmenn igjen sende fiskebåter ut i verden. Denne gangen til ofrene for flodbølgekatastrofen. Det er en påminnelse om at bistand og nødhjelp ikke bare er et spørsmål om hvor mye - verken av penger, mat eller varer - men like mye et spørsmål om hvordan. Og svarene ligger i et nytt spørsmål: Hvorfor?

FRA HELE VERDEN er det strømmet inn penger til nødhjelp etter flodbølgekatastrofen. De uhyggelige bildene fra flodbølgens ødeleggelser og ofrenes rystende historier har fått både myndigheter og private til å åpne lommebøkene i en grad verden aldri har sett før. FNs nødhjelpgeneral Jan Egeland fikk fart på de statlige bidragene da han tidlig gikk ut og kalte verdens rikeste land for «stingy». Det ville ikke USA ha sittende på seg og mangedoblet straks sitt beløp. Samtidig har Egelands udiplomatiske mobbing vakt furore i landet, hvor bistand i stor grad er privatisert gjennom veldedighet.

NORGE ER blant de større bidragsyterne med en milliard kroner i tillegg til rekordhøye private donasjoner. Det blir lagt merke til. Avisa The New York Times kaller det på lederplass «et oppsiktsvekkende beløp fra et land med halvparten av New Jerseys BNP». I samme avis skriver en kommentator syrlig at Norge slett ikke trenger å slå seg på brystet siden beløpet er mindre enn hva private amerikanske selskaper bidrar med.

Hvem har rett? Er vi oppsiktsvekkende sjenerøse, eller skulle det bare mangle fra et av verdens rikeste land? Med 1000 milliarder kroner på bok er vel det siste mer treffende. Dette er uansett ikke rikingers VM i bistand. Det er en nødvendighet.

MIDT OPPI all givergleden, danner det seg et bilde av veldedighet som skurrer. Det er mange grunner til å gi bistand, men de fleste er langt mer egennyttige enn altruistiske. Utenriksminister Colin Powell sa for eksempel i et intervju med CNN at USAs bidrag både har med sikkerhetspolitikk og imagebygging å gjøre. Når USA deltar aktivt i gjenoppbyggingen i Indonesia, som har verdens største muslimske befolkning, er det ikke bare av godhet - spesielt ikke i et område hvor det kriges for å opprette en islamsk stat. Det skader heller ikke å la verden se amerikanske soldater lempe mat i stedet for våpen.

FOR HELE DEN rike, vestlige verden er det en egeninteresse i å bidra til økt velferd og modernisering i den fattigste delen av verden. Det er et demokratiseringsprosjekt som skaper økt rettferdighet, men også økt sikkerhet. Det gjelder ikke minst for framtidige generasjoner. Derfor blir det snevert å kritisere bruken av oljepenger til bistand med begrunnelsen at det er å ta fra de neste generasjoner. Det er rimelig arrogant å anta at de heller vil ha mer penger på bok enn en mer rettferdig og demokratisk verden. Det er vel også rent gammelmodig å ha alle pengene i madrassen i stedet for å la dem arbeide.

DEN AKUTTE nødhjelpssituasjonen bør sette i gang en debatt om hvorvidt vi skal bruke mer oljepenger på bistand. Til bekjempelse av malaria og aids. Til forskning og utdanning. Til prosjekter som ikke er plaster på åpne sår, men gir næringsgrunnlag og økt levestandard i deler av verden hvor innbyggerne hvert år dør mindre spektakulært og utenfor kamera, men i større antall.

SOM I KERALA nytter det ikke bare å gi. En indisk sosiolog dro til Kerala 12 år etter at Norge hadde avsluttet prosjektet og oppdaget en uventet bieffekt. Motorbåtene var en fiasko. Båtene lå på land og fiskerne var konkurs. Men en forbedret helsesektor og utbygging av vannledninger hadde gitt færre barnefødsler og kvinnene høyere status. Det var en varig endring som forplanter seg videre i generasjoner. Også til oljefondets arvinger.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media