Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Voksesmerter

Det gjør vondt når EU utvides.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EU-KOMMISJONEN varslet i forrige uke en storstilt pr-offensiv for å få økt oppslutning om EUs utvidelse. Det er ingen lett oppgave - ikke engang de språklige termene er på plass: På EU-språk har man lenge snakket om «absorberingskapasitet», altså i hvor stor grad EU er i stand til å ta imot nye medlemmer. Ordet har fått en negativ klang, og man har i stedet forsøkt seg med «funksjonskapasitet», som skal vise til de institusjonelle endringene som skal til for å få utvidelsene til å fungere. Det høres heller ikke så forlokkende ut for menigmann - og et land som Frankrike liker ingen av begrepene. Det siste retter bare oppmerksomheten mot institusjonene i Brussel, og ikke de felleseuropeiske verdiene. Det første høres heller ikke bra ut, en fransk diplomat sier det i klartekst til nettstedet EUObserver: «\'Absorberingskapasitet\' minner om en myr som absorberer vann.»

DET ER JO et nokså trist bilde, som treffer en grunnstemning i en del medlemsland, der mange er skeptiske til hva som vil skje i januar 2007 når Romania og Bulgaria blir med på laget. Begge landene er fattige. Korrupsjon og organisert kriminalitet er et enormt problem. Og mens flere land står utenfor døra og venter på tur, varslet EU-kommisjonens president José Manuel Barroso nylig en pause i utvidelsesplanene - inntil et nytt institusjonelt rammeverk er på plass.

FOR PÅ TOPPEN AV DET hele kommer den virkelige nøtta: Tyrkia. Det er i disse dager ett år siden forhandlingene om tyrkisk medlemskap startet, med optimisme og forsiktig framtidstro i retorikken. I begynnelsen av november skal EU-kommisjonen avlevere en rapport om medlemskapsforhandlingene. Det ser ikke så lyst ut, av flere grunner. En av dem handler om Armenia. En paragraf i straffeloven forbyr tyrkere å fornærme «tyrkiskheten» ved å antyde noe om folkemord - paragrafen som ble berømt i saken mot årets Nobelprisvinner Orhan Pamuk. Mens EU-parlamentet nylig vedtok at man ikke skal kreve at Tyrkia vedkjenner seg folkemordet i Armenia, vedtok Frankrikes nasjonalforsamling denne uka en lov som gjør det straffbart å fornekte det samme folkemordet. I tillegg kommer problemet med Kypros - Tyrkia nekter å anerkjenne den greske delen av øya, noe som er uakseptabelt hvis landet skal bli EU-medlem.

I EN KRONIKK HER i avisa skrev Joschka Fischer nylig at enkelte innen EU virker fornøyd med utsiktene til et sammenstøt i forbindelse med Kypros-konflikten. De tror det vil tvinge den tyrkiske regjeringen til å gi opp kampen for medlemskap. En grei vei ut, altså. For selv om Olli Rehn, kommisjonens talsmann for EU-utvidelsene har gjentatt at EU mener alvor med Tyrkia, er det mange som kunne tenke seg en grei vei ut av forhandlingene. I Ei tid da Europa ifølge mange er midt i en identitetskrise på grunn av en «fornekting av sine røtter», hvordan skulle det gå hvis Tyrkia blander seg inn? Bak et slikt syn finner vi paven. Et annet eksempel er den franske filosofen Alain Finkielkraut, som nylig er gitt ut i norsk språkdrakt i den vesle pamflettserien «Tankens uavhengighet». «Hvis tyrkerne kommer med i Europa», skriver Finkielkraut, «er det ingenting som gjør at Europa ikke når som helst kan forveksles med verden.» Finkielkraut anklager en åpenhet som har gått for langt, og som i sin ytterste konsekvens gjør at man er åpne for alt, at ingenting lenger defineres som annerledes. Slik må det bli, når man ikke selv har noen identitet. Alt flyter, renner over i hverandre, ned i myra.

DEN TYRKISKE befolkningen, på sin side, ser ut til å ane at det er noe slikt som sperrer for at de blir ønsket velkommen. Og reaksjonen, ifølge en observatør som Joshka Fischer, er at frustrasjonen i forhold til Europa øker, mens mange tyrkere har fått et mer positivt syn på Iran. En følelse av fremmedgjøring overfor Vesten brer om seg. Man snakker igjen som EU som en kristen klubb i Tyrkia, og bedre ble det ikke etter oppstyret rundt pave Benedicts tale. Som Fischer skrev i sin kronikk: «Det å sikre Europas interesser i dag er ensbetydende med å knytte sterke forbindelser - faktisk ubrytelige bånd - til Tyrkia som en hjørnestein i den regionale sikkerheten. Men Europa gjør forbløffende nok det motsatte.»Det handler om to stikk motsatte syn: Å lukke seg inne for å sikre sin identitet, eller å våge å satse på tettere samarbeid. Tyrkisk medlemskap kommer helt sikkert til å gjøre vondt, på mange vis. Kanskje skulle man ha ventet med å starte forhandlingene. Men når man først har begynt, kommer det nok til å bli vel så smertefullt å la forhandlingene bli avbrutt.