Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Voldsmannen og hans historie

Kurdan husker ikke nøyaktig, men tror han var ti år første gang han skjøt ned og drepte et menneske.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Menneske og menneske, forresten: Offeret var en av dem , en irakisk soldat som lusket med maskinpistol mellom sandhusene. Kurdans far hadde vært politimester og tilhenger av sjahens regime. Da Khomeini tok makta, måtte familien rømme fra Iran. Kurdan var ett år og flyktning. De stanset ikke før de nådde fjellene i Irak. Der slo de iranske kurderne seg ned, bodde side om side i små sandhus. Så begynte irakerne å angripe. Plutselige angrep, oftest om natta. Militærkledde menn som seig gjennom gatene, fra kvartal til kvartal, og skjøt. Venner og naboer som lå igjen i husene og i gata, blødende og døende. Ryktene om kvinner som var blitt voldtatt.

De tapte alltid. Alltid nederlag.

Han hadde fått en kalasjnikov i bursdagsgave av faren. Han fylte seks eller sju år. Kurdan syntes det var kult. Han skjønte at faren måtte lære ham opp, hvis ikke ville han bli drept. Det var som en bondesønn som måtte lære å dyrke jorda for å overleve, tenkte han. Ved første knatring ble Kurdan sendt i bakken av rekylen fra den russiske automatrifla. Faren la skuldra hans mot veggen. Etter hvert ble Kurdan sterk i overkroppen. Han lærte å skyte uten kunstig støtte, i sittestilling: knærne bøyd og skuldra skutt framover.

Slik trente far og sønn i fjellene.

Grunnen til at jeg slo var at jeg ble redd. Jeg hadde vært på by'n. På Paléet diskotek i Oslo sentrum. Tok nattbussen hjemover sammen med en kamerat. Jeg var full. Bakerst i bussen satte jeg meg sånn at jeg traff litt på'n. Men han skumpa borti meg med albuen. Og da han reiste seg, ble jeg redd. Jeg syns han knytta neven mot meg. Da slo jeg. Slaget kuttet opp knoken på ringfingeren min. Jeg har trent kickboksing - eller selvforsvar, da - i seks år. Han brakk fortanna og måtte sy seks sting. Jeg var full, ikke sant, og han var kraftig og kom mot meg. Han kunne ha slått meg. Hadde jeg ikke gjort noe, hadde jeg fått juling. Jeg hadde ikke tvilt på at jeg hadde tatt'n hvis jeg var edru. Men jeg var full, og måtte slå først.

Alltid tape. Kurdan på hustaket, med kolben mot skulderen. Alltid skulle de tape. Familien, kurderfolket. De gjemte seg på takene. Nå så han ned på den irakiske soldaten. Siktet seg inn. «Føkk ham! De har drept så mange av oss, kvinner og barn. Voldtatt damer. Føkk ham. Jeg må treffe ham. Jeg må.»

Han hadde bestekameraten i minnet. Han tenkte på all moroa de hadde hatt sammen- fotballspillinga, lek med klinkekuler. «Føkk ham,» gjentok Kurdan for seg selv.

Han var bare ni-ti år gammel da bestekameraten ble drept. Irakerne angrep fra alle kanter. Kurdan sto ved hjørnet av en husvegg, klemte ryggen til veggen. Det ble skutt mye, husker han. Han kunne ikke løpe over gata. Ville blitt skutt selv. Da angrepet var over, gikk han over til den andre sida av gata, der bestekameraten hadde stått. Kameraten lå på bakken, skutt i brystet, livløs. «Han kjempet for sitt folk,» tenkte Kurdan, «og for sin familie.» Kurdan var ennå ikke kommet i puberteten. Men han var soldat. En ung soldat som gråt.

Nå, mens han sto på hustaket og tenkte på kameraten, hadde han én tanke i hodet: «Jeg må treffe.» Han irriterte seg over at soldaten nede mellom husene hadde hjelm. Han kunne ikke skyte ham i hodet. Kurdan siktet på korsryggen. De hadde tapt nok nå. Han lot pekefingeren omslutte avtrykkeren.

En kamerat hadde blitt banka opp på disko av en annen gjeng. Vi visste at gjengen alltid var på diskoteket. Vi var fem, gikk inn, hentet dem ut, pratet med dem. Vi visste at det ville bli bråk. Jeg hadde med en kniv- en 15 centimeter lang lommekniv som lå i ytterlomma på pilotjakka. Vi pratet. «Hvorfor har du slått ham?» spurte jeg. Han som hadde slått, kunne være tøff. Det visste jeg. Jeg sa: «Hvis du er så tøff, hvorfor slår du ikke kameraten vår nå?» Han trakk kniven og stakk meg i høyre hånd. Du kan se selv; her er arret. Jeg klikka fullstendig. Trakk kniven opp av lomma. Gikk rett på. Alt var svart. Jeg gikk for å drepe. Når det klikker, så driter jeg i om det er Bruce Lee som står foran meg. Jeg er ikke redd noe. Absolutt ikke noe. Jeg har vært barnesoldat siden seks-sjuårsalderen. Redd for hva, liksom? Jeg traff ham i høyre lår. Kameratene mine har sagt siden at jeg skal være glad jeg ikke stakk ham i halsen. Ett stikk. Jeg tror jeg traff noen muskler. Han skrek og la seg ned. Jeg sparket ham én gang, så stoppa kameratene mine meg. Vi gikk, han anmeldte meg. Jeg tror saken ble henlagt.

Jeg tenkte ikke noe på det etterpå.

Han stakk meg jo.

Å forsvare meg er jeg vant til.

Alltid tape. Alltid være redd for å bli truffet av en kule, i hodet, hendene, beina. Hevn over bestekameraten. «Jeg treffe ham.» Ti skudd knatret ut av munningen på kalasjnikoven. Skuldrene tok stødig av for rekylen. Han observerte salven gå gjennom ryggen på den irakiske soldaten, som mistet geværet, falt framover, og ble liggende på magen. Død momentant.

Etter hvert mistet Kurdan tellinga. Han visste bare at han hadde drept mange. Ingen anger. Han var på kurdernes lag, det var alltid de som ble angrepet, som nesten alltid var det tapende lag. «Tenk deg at du spiller fotball,» forklarte han venner i Norge, «og taper hver jævla gang. Så går du én dag opp og scorer mål. Åssen føler du deg da? Tenker du på laget som du har scoret mot? Gidder du å grine for laget som har tapt?»

Jeg og familien kom til Norge i 1991. Det var som å komme fra helvete til paradis. Det var fred. Vi kunne gå ut og handle eller leke i gata uten at noen forsøkte å drepe oss. Jeg hadde aldri gått på skole før. Nå begynte jeg rett på ungdomsskolen. Jeg var helt utafor, hele tida dårligere enn alle andre. Gym og naturfag likte jeg. Men mens alle andre fikk G og Meget, fikk jeg Ng eller Lite godt. Jeg ble kjent med dårlige folk, gjorde mye galt. Særlig sammen med tre norske gærninger - to av dem sitter inne nå. Jeg har aldri drukket sprit. De drakk sprit, stjal biler. Jeg kunne ingenting, men de var eksperter på alt. Vi festet, koste oss. Jeg er vant til å forsvare kamerater og familie. Så det ble mange slåsskamper. Jeg klarer ikke å se kamerater få juling. Men jeg drar sjelden på by'n etter at jeg fikk meg dame. Har du med ei så fin dame på diskotek, er det alltid noen som skal bråke. Byen er bråk. Derfor holder jeg meg unna. Havner jeg i en situasjon, vet jeg hva jeg skal gjøre for å unngå bråk.

Jo, det er vondt å snakke om alt dette. Jeg går hos psykolog. Om natta har jeg vondt i hodet, blir varm, tenker på angrepene, særlig hvis det tordner om natta, da vi var vant til å bli angrepet. Men skjedd er skjedd. Jeg driter i det. Jeg har slutta med alt det der. Nå er det jobbing og fotballtrening hele tida. Men jeg er født til ikke å akseptere at noen kødder med meg. Til å kreve respekt. Jeg vil aldri tåle dritt mot kameratene mine, familien min, mot mora mi eller søsknene mine.

Da slår jeg.

21 ÅR: Kurdan - som ikke heter Kurdan - er dømt til ubetinget fengsel to ganger i Norge: for uprovosert vold, og for væpnet ran.