Voldsmønster

Et meningsløst drap skal ikke gi mening.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En 17 år gammel gutt har skutt og drept en ett år yngre jente. Oppmerksomheten vendes mot offeret; mot sjokket og sorgen. Slike tragedier har sine faste ritualer; lysene og lappene med personlige hilsener på drapsstedet. Ordene er dempet og alminnelige; hun var en topp jente, hun vil bli savnet.Gutten som har drept henne, blir også fremstilt som alminnelig. En omgjengelig og utadvendt kar; ikke spesielt aggressiv. Men en venn sier han virket «irritert» en halv time før han skjøt kjæresten sin med flere skudd. Vi vet ikke hvorfor han gjorde det, hvilken sinnstilstand han var i, eller hvilken bagasje han bar på den fatale natta. Men sjalusi oppgis som en mulig forklaring. Jenta skal ha snakket med en annen gutt på festen samme kveld, og hun valgte å bli igjen da kjæresten gikk. De hadde kranglet.Reaksjonene er resignerte, nesten aksepterende: Så har det skjedd nok en gang. Følelsene tok overhånd. En crime de passionelle på norsk. Det er ingen tegn til kollektiv opprørthet over at en 17 år gammel gutt så drap som et alternativ til å oppsøke en venn. At gutter og menn stadig tyr til ekstrem vold mot sine nærmeste, mot kvinner og barn. Man er istedet opptatt av at 17 åringen hadde tilgang på våpen, som om det er våpenet som drepte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med ujevne mellomrom dukker debatten opp uten å ha beveget seg en millimeter siden sist gang. Volden fortsetter, mens samfunnet bygger systemer som skal beskytte de mest utsatte ofrene; krisesentre, voldsalarmer, ny identitet. Det er som et våpenkappløp uten vilje til nedrustning.Det er bare slik gutter og menn er. De er fysisk utagerende og mangler impulskontroll. Eller skyldes det at samfunnet tillater vold? Vel å merke når den utføres av gutter. Hver dag barker gutter sammen rundt om i landet uten at det får en linje i avisene. Når jenter gjør det samme, blir det oppslag og forskrekkelse. Forskning på jentevold tyder på at jenter også kan bruke grov vold og være like kaldblodige i sine avstraffelser som gutter, men det er ennå ikke sosialt akseptert. Gutter er gutter. Jenter er ikke sånn.

Når menn fra andre kulturer dekker til sine kvinner, gifter dem bort eller begår æresdrap, blir kvinneundertrykkingen så outrert at den blir synlig, nesten litt komisk, hvis den ikke hadde vært så tragisk for dem den rammer. Men også den norske barnevernspedagogen ber gutta slutte å si «dama mi», fordi det er uttrykk for en følelse av eiendomsrett. Jentene blir sett på som en forlengelse av dem selv, ikke selvstendige individer. Derfra er det ikke langt til unorske æresbegreper og den truende krenkelsen, som ender i det uforståelige. Familietragedien i avisene kan skjule et norsk æresdrap.Målet må være å oppdra gutter til å se et alternativ til vold, slik stiftelsen med samme navn jobber med. Men dette handler ikke bare om å hjelpe noen verstinger til å finne et alternativt handlingsmønster. Vold er en del av samfunnets kultur, og derfor handler det om kjønnsroller og holdninger. Til syvende og sist om mangel på likestilling når statistikken viser at det farligste kvinner kan gjøre er å være sammen med menn.

Måten samfunnet reagerer på viser at vi fortsatt betrakter visse typer vold som privat. Når følelser er involvert, blir volden mer forståelig enn blind vold mellom fremmede. Men hvor kommer følelsene fra som utløser en slik overreaksjon? De er ikke medfødt eller oppstår i et vakuum; de er lært.Det er underlig at en så systematisk og omfattende mishandling av kvinner ikke utløser ramaskrik. Et blodig slagsmål i Oslo sentrum en lørdag kveld fører til rop på mer politi i gatene. Vi kan ikke lenger ferdes trygt i vår egen by. Virkeligheten for altfor mange kvinner er at de ikke kan ferdes trygt i sitt eget hjem. Men det som skjer hos naboen snakker vi ikke om. Det er bare slik det er.Tragedien har skjedd. Og det vil skje igjen. Nye lys skal tennes og lapper skrives. Det virker meningsløst. Men for noen gutter og menn har det mening. De vil nikke gjenkjennende og forstå det uforståelige.