Voldsmønster

Et meningsløst drap skal ikke gi mening.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

En 17 år gammel gutt har skutt og drept en ett år yngre jente. Oppmerksomheten vendes mot offeret; mot sjokket og sorgen. Slike tragedier har sine faste ritualer; lysene og lappene med personlige hilsener på drapsstedet. Ordene er dempet og alminnelige; hun var en topp jente, hun vil bli savnet.

Gutten som har drept henne, blir også fremstilt som alminnelig. En omgjengelig og utadvendt kar; ikke spesielt aggressiv. Men en venn sier han virket «irritert» en halv time før han skjøt kjæresten sin med flere skudd. Vi vet ikke hvorfor han gjorde det, hvilken sinnstilstand han var i, eller hvilken bagasje han bar på den fatale natta. Men sjalusi oppgis som en mulig forklaring. Jenta skal ha snakket med en annen gutt på festen samme kveld, og hun valgte å bli igjen da kjæresten gikk. De hadde kranglet.

Reaksjonene er resignerte, nesten aksepterende: Så har det skjedd nok en gang. Følelsene tok overhånd. En crime de passionelle på norsk. Det er ingen tegn til kollektiv opprørthet over at en 17 år gammel gutt så drap som et alternativ til å oppsøke en venn. At gutter og menn stadig tyr til ekstrem vold mot sine nærmeste, mot kvinner og barn. Man er istedet opptatt av at 17 åringen hadde tilgang på våpen, som om det er våpenet som drepte.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer