Voldsromantikk

I New York lengter mange tilbake til en mer skitten virkelighet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da regissøren Ridley Scott skulle spille inn den snart premiereeklare «American Gangster», måtte han ta seg noen kunstneriske friheter. En sentral del av handlingen i kriminaldramaet fra 70-tallets Harlem foregår nemlig på 116. gate, seks gater over den mytiske grensen over til lovløsheten som Bobby Womack synger om i soulklassikeren «Across the 110th Street». Men gentrifiseringen av New York bryter stadig ny mark. Og som så mange av byens mindre velstående innbyggere, så Scott seg nødt til å flytte innspillingen 20 gater lenger opp for å slippe unna byfornyelsen. 116. gate lignet rett og slett ikke lenger på Harlem. Området var blitt for striglet.

Nå har det seg sånn at jeg tilfeldigvis bor på det gatehjørnet der Scott og hans locationspeidere mente det fremdeles så ut som Harlem. Og mens innspillingen foregikk (den sperret av store deler av nabolaget i en uke) tok jeg meg selv i å kjenne en slags underlig kryhet. Hva var det jeg følte? Jo, at jeg bodde i en del av New York som fremdeles hadde noe autentisk over seg. Som hadde likheter med en tid da byen var farlig, skitten og lovløs. Tiden før borgermesterne Giuliani og Bloomberg begynte å renske ut, vaske opp, og bytte ut kaos med et nesten disneysk kosmos.

«American Gangster» er en slags hyllest til denne mer tilsmussete fortiden. Sammen med kinoaktuelle «We Own the Night» (en gangsterfilm fra Brighton Beach i Brooklyn på det fremdeles lovløse 80-tallet), fremstiller den New York som «the Horror City». Termen ble gitt av den amerikanske kritikeren Pauline Kael etter å ha sett mange av 70-tallets nesten apokalyptiske filmer fra byen, som «The French Connection» (1971) og «Taxi Driver» (1976). Begge de nye filmene fotograferer det store eplet i blasse farger og gråtoner. Et sted der forfallet er like åpenbart som syndighetene.

«American Gangster» og «We Own the Night» nører slik opp under en lengsel som mange new yorkere føler. En lengsel tilbake til – og romantisering av – en tid da New York fremdeles var New York, og ikke en pyntelig turistattraksjon som færre og færre vanlige mennesker har råd til å bo i. «Har Manhattan mistet sin sjel?» spurte magasinet Time Out for noen uker siden, og konkluderte med at du skulle lete langt og lenge etter nabolag på øya som ikke var gentrifisert i hjel. Bare Harlem og den østligste delen av East Village fikk godkjent.

Det passer liksom ikke helt inn med new yorkeres selvbilde at de nå bor i en av de ryddigste og mest lovlydige storbyene i verden. Da er det noe fortrøstningsfullt å kunne sette seg inn i en kinosal og oppleve litt god gammeldags grenseoverskridende storbykaos.