Voldsutsatt og mor

Det startet med en krisetelefon for voldtatte og mishandlete kvinner i Oslo, bemannet ved gratis dugnadsinnsats av kvinnepolitiske aktivister. I går feiret 50 krisesentre 20-årsjubileum under prismelysekronene i Gamle Logen i Oslo, med Riksadvokaten og Oslos politimester som deltakere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik har krisesentrene for voldtatte og mishandlete kvinner gått samme vei som mange pionerbevegelser: De har fått satt et skjult og tabubelagt problem på samfunnets dagsorden og fått det offentlige til å ta et ansvar for sin brukergruppe. I dag finnes krisesentre i alle landets fylker, med ansatte lønnet av stat og kommune. Krisesenterbevegelsen har en stor del av æren for at flere kvinner enn før tør å anmelde overgrep, og for at ofrene blir tatt bedre vare på i helsevesenet, hos politiet og i rettsvesenet.

  • Vold i hjemmene er langt mer utbredt enn gatevold, og det er denne volden som øker mest, ifølge politimester Ingelin Killengreen. Men det er gatevolden, der menn oftest er ofre, som får den kriminalpolitiske oppmerksomheten. I fjor ble 424 voldtekter anmeldt til politiet, men bare 28 voldtektsmenn dømt. Politiets etterforskning er ikke god nok, mens domstolene stiller de samme strenge beviskravene som i andre straffesaker. Da taper kvinnene. For når voldtekten skjer eller ektemannens slag rammer, er ingen vitner til stede og de tekniske bevisene ofte få og små. Ord blir stående mot ord og tvilen kommer tiltalte til gode.
  • En del voldtektsanmeldelser kan kanskje være falske og toinstansreformen har forsinket domsavgjørelsene. Likevel viser statistikken med all tydelighet at noe må gjøres med jussens og rettsvesenets håndtering av disse sakene. Det skal ikke være så vanskelig å få noen dømt for en alvorlig forbrytelse. Derfor er det grunn til å vurdere forslaget fra mindretallet i seksuallovbruddutvalget om å få en straffebestemmelse om grov uaktsom voldtekt. At den som burde ha forstått at den seksuelle omgangen skjedde mot kvinnens vilje, fordi han utsatte henne for press eller trusler, bør kunne dømmes, men til en mildere straff.
  • I de store byene har krisesentrene kontakt med en gruppe kvinner som det norske samfunnet har få og dårlige kanaler til: innvandrerkvinner som lever i konfliktfylte forhold. 55 prosent av kvinnene som i fjor bodde på Krisesenteret i Oslo var opprinnelig fra Asia, Afrika, Latin-Amerika eller Øst-Europa. Fra konfliktfylte og voldelige familier kommer de hit sammen med barna sine. Liknende tall kan sentrene i andre større byer rapportere om. Men dette var ikke tema under jubileumsarrangementet.
  • Den store andelen innvandrerkvinner som søker til krisesentrene må ikke utlegges som at voldsbruk er fem ganger så utbredt blant mannlige innvandrere som blant norske menn. Først og fremst forteller nok dette at innvandrerkvinner har et dårligere nettverk og har vanskeligere for å klare seg på egen hånd om de må rømme fra ektemannen. For en pakistansk eller somalisk kvinne som nesten ikke kan norsk, ikke kjenner det offentlige hjelpeapparatet og med mannens familie og venner som sitt nettverk, er krisesenteret eneste alternativ.
  • Men det er grunn til å tro at vold mot kvinner og barn er mer utbredt i en del innvandrermiljøer enn i norske familier. En familie som lever med store kulturkonflikter lever med ekstra spenninger. Ifølge religion og kultur i mange av innvandrerenes hjemland er det ikke tabu, men tillatt, å slå kone og barn.
  • Det er elementær kunnskap at menn som selv har vokst opp i voldelige hjem er overrepresentert blant voldsutøvere. Den unge gutten adopterer sin fars handlingsmønster. Enkelte mødre bor noen uker eller måneder på krisesentrene, ofte sammen med en sønn de har store problemer med å oppdra. Om ti år kan en av disse sønnene sitte voldstiltalt i Oslo byrett.
  • Redd Barna har gitt et godt råd i debatten om volds- og gjengkriminalitet: Sats på mødrene. Krisesentrene er her en kunnskapsbase og en kanal for kontakt. De må ikke, i misfortått toleranse, tie om kunnskapen sin, men dele den med offentligheten. Og krisesentrene og deres samarbeidspartnere i det offentlige hjelpeapparatet må settes i stand til å gi mødrene hjelp.