Vondt å høre på

Det er hardt arbeid å høre på mange taler av president George W. Bush. Har du hørt én, har du hørt alle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Alle politikere må gjenta. Delvis for å hamre inn budskapet slik at det sitter, men i den amerikanske presidentens tilfelle også fordi det er grenser for hvor mange poenger og formuleringer det er mulig å produsere, når det forventes taler hele tida.

I valgkamper heter det «stump-speach» eller «valgkamptalen». Den varieres lite fra dag til dag, utvides og kortes inn i forhold til tilhørere og anledninger. Men budskapet er det samme. Svært få politikere klarer å improvisere innenfor denne rammen slik at talen blir til å holde ut for de som følger kandidaten fra sted til sted. Bill Clinton klarte det oftere enn de fleste, selv om det er langt igjen til de store politiske talerne ned gjennom historien.

GEORGE W. BUSH er ei grammofonplate sammenliknet med Bill Clinton. Innslaget av gjentakelser, gjenbruk av vendinger og misbruk av gamle historier er kvelende. Etter daglige doser Bush-taler det siste året, er slitasjen merkbar. Det er grenser for hvor mange ganger jeg orker å høre om «de onde» som trodde at «vi var bløte». Det var ikke en gang morsomt første gangen å høre at de onde «må ha sett for mye på formiddags-TV». Forestillingen om at Osama bin Laden har vurdert USAs styrke foran et TV-apparat der Ricki Lake får fram at en ektemann har ligget med konas søster, er verken inspirerende eller troverdig. Det er slitsomt om igjen og om igjen å høre at «de fikk lære en annen lekse. Vi er sterke, vi er besluttsomme og vi skal vinne. Vi skal drive dem ut, og vi skal stille dem til ansvar».

MEN TROLIG skyldes det at jeg er europeer. Jeg ville ha sagt at George W. Bush er en elendig taler. Uinspirerende og ordfattig. Talene hans er dårlig formulerte og med tynt innhold. Men det spiller ingen rolle hva jeg synes så lenge Bush når fram til dem han henvender seg til. Over åtti prosent oppslutning blant amerikanerne i meningsmålingene forteller alt om det.

Taleren Bush er en suksess på hjemmebane. Den franske utenriksministeren, Hubert Vedrine, gikk av skaftet over presidentens tale om rikets tilstand, der Bush kalte Nord-Korea, Iran og Irak for «ondskapens akse(makter)». I visse amerikanske sirkler, som i mange tilfeller befinner seg svært nær presidenten, er det et signal om at man er på rett spor når den franske utenriksministeren hisser seg opp.

I en debattartikkel i The New York Times konstaterer professor Mark Lilla at «ondskapens akse» har fått USAs allierte til å reagere med distansert forundring og Iran til å sende «Død over Amerika»-protestantene ut i gatene. Han spør hvordan det kunne skje at presidenten og hans taleskrivere kunne vasse ut i denne gjørma.

«ONDSKAPENS AKSE(MAKTER)» er én del Reagan og én del Churchill. Det sier noe om ambisjonene til president George W. Bush etter at han fant sitt kall.

Presidenten er i det siste selv begynt å omtale sitt bibelskinspirerte ultimatum om at «enten er du med oss, eller du er med terroristene og må ta konsekvensene», og «hjelper du en terrorist, er du selv en terrorist», som den «doktrine» kampen mot terror føres etter. «Vår sak er rettferdig», er ett annet av de faste innslagene i presidentens taler. I munnen til hans forsvarsminister, Donald Rumsfeld, som underveis er blitt krigsminister, blir dette til at «enten blir de drept, eller så overgir de seg».

Ett av professor Lillas poeng er at dagens fiende verken er fascistiske regimer i en krigersk akseallianse eller et sovjetisk imperium. Denne retorikken gir bare gode kort på hånda til dagens motstandere av USA i muslimske land.

Presidentens taleskrivere har gjort den klassiske generaltabben å møte den nye konflikten med ordene fra den forrige. Professor Lillas anliggende er å gjøre presidentens analyser riktigere i forhold til den faktiske situasjonen. Han vil gjerne hjelpe til. I stedet vil han bli kritisert for å være upatriotisk. Landets justisminister sa i fjor høst at all kritikk som rettes mot ham, er «en hjelp til fienden». Torsdag sa mindretallslederen i Senatet, Trent Lott, at det er galt å kritisere landets øverstkommanderende når landet er i krig og har styrker i felten.

Ord er viktige. De kan opplyse eller tildekke. Få deg til å sovne, eller i fengsel.

DÅRLIG TALER: Etter daglige doser Bush-taler det siste året, er slitasjen merkbar.