Vredens torsdag

NSB har hatt en fantastisk egenskap de siste åra: Selskapet har ustanselig skaffet oss i mediene nyheter og temaer til debatt. Hvis det ikke er ulykker, er det sjefer som går. Kjeld Rimberg gikk selv, Kristian Rambjør måtte gå, og Osmund Ueland ble pælmet ut. Antakelig er dermed alle varianter uttømt. Den neste kan begynne forfra igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men med det er ikke alt sagt om NSB-styrets handlemåte da Osmund Ueland fikk sparken. For styret har fjernet hele ledelsen uten å gi svar på det sentrale spørsmål: Hva nå? Det var ikke noe stort over styreformann Arent M. Henriksens løp på overtid, fra kontor til kontor for å finne en midlertidig konsernsjef torsdag kveld. Jeg synes ikke det er så rart han fikk nei. Ingen gikk frivillig på skafottet under den franske revolusjonen heller. Et styre som rydder så effektivt rundt seg som NSB-styret gjorde, vil få problemer med å vinne den tillit hos en potensiell bedriftsleder som gjør at han eller hun med begeistring sier ja.

  • Derfor ligger NSBs problemer først og fremst nå hos styret, og deretter hos departementet. I alle fall har styret skapt forventninger om at når sjefen er borte, blir allting vel. Med sin avskjedigelse har det også stilt seg selv i en vanskelig situasjon i forhold til NSBs brukere og eier. Hvis ikke en ny toppleder er på plass raskt og hvis ikke togene er på sporet med tilstrekkelig mange lokomotivførere ved spakene, er det ingen Ueland å kaste enda en gang. Da må styret til pers.
  • Så kan man spørre: Er det så galt? Ville ikke det gi en anledning til ytterligere modernisering av styringen av NSB? Når NRK kan ha en flokk siviløkonomer til å styre seg, hvorfor kan ikke transportbedriften NSB? Rent bortsett fra at det vel er mer overraskende i NRK enn i en transportbedrift, er sannsynligheten for at man får et såkalt profesjonelt styre i NSB fortsatt små. For jernbanen representerer urpolitikken i Norge. Den er de store stortingskompromissers og de samfunnsmessige kravs institusjon. Enhver ordfører langs linjene har ment seg berettiget til å ha innflytelse over hvor toget skulle stanse og hvor ofte.
  • Det var denne arven Osmund Ueland prøvde å bli kvitt. Han var pålagt å gjøre NSB lønnsom i en viss forstand. Og han var pålagt å gjøre selskapet serviceorientert. Dette gjorde han gjennom ny organisasjon, ny teknologi og en fantastisk evne til å knytte lojalitetsbånd til sine medarbeidere, både på topplan og nedover i organisasjonen. Det går frasagn om hans lange togturer framme i lokomotivet i ensomhet sammen med lokføreren.
  • Spørsmålet er imidlertid om ikke dette var en svakhet like mye som en styrke. Da han fikk sparken, slo hans toppmedarbeidere ring om ham, ikke NSB. Da bøddelen ba den ene etter den andre om å ta plassen etter Ueland, betakket de seg i sympati med ham som nettopp var blitt halshogd. Men slike tilhengere får bare religiøse ledere. En bedriftsleder skal omgi seg med nære medarbeidere som har respekt for sjefen, men som solidariserer seg med bedriften.
  • Denne ledelsesformen har kanskje også ført til at Ueland kjørte mot rødt lys lenger enn både vi og han selv ante. Han forsto ikke at lyset han så komme mot seg, var hans egne overordnede, nemlig styret og eieren. Når de heller ikke hadde evne til å dra i fløyta, måtte det ende med et brak.
  • Osmund Ueland selv synes han er blitt utsatt for en umenneskelig behandling av styret. Andre vil vel si at det er dette lederne er betalt for og at han får en bra avskjedsgave - lønn ett år og noe til. Statsråder får tre måneders etterlønn. Dessuten: En leder må stå til øksa faller. Når det gjelder tillitsforholdet til styret, må han ha sekser på terningen hele tida.
  • Det er sjelden det faller så mange tårer etter en eksekvering i næringslivet som det gjorde torsdag kveld. Enkle landsens gutter lot følelsene komme fram. Men tårene kunne gjerne ha vært reservert NSB som enda en gang er satt langt tilbake i sin utvikling. Det er styret som nå må få driften i fart igjen. Det er dessuten eneste måten for styret å redde sitt eget skinn på. For et jernbanestyre uten tog har i hvert fall ikke livets rett.