Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vroom! Vroom!

Jappene var ikke døde. De rører på seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GRÅDIGHET ER

ålreit. Grådighet er sunt. Du kan være grådig og likevel være et bra menneske.

Det var jappetidas ideologiske fyrtårn, Ivan Boesky, som ga avgangsklassen ved University of California disse visdomsordene med på veien i 1986. Før studentene rakk å praktisere Boeskys tiltalende råskap, var mannen ført bort i håndjern og dømt for innsidehandel. Boesky ble modell for sleipingen Gordon Gekko i filmen «Wall Street», hvor læresetningen ble udødeliggjort i en enda mer kynisk form:

-  Grådighet er bra. Grådighet virker.

I to sekunder ble vi overmannet av materiell tretthet og lo hånlig av 1980-tallets primitive dårskap. Den ble ondskapsfullt karikert i Tom Wolfes «Forfengelighetens fyrverkeri», og her hjemme ble japp et skjellsord for pastellkapitalisme og vulgær smak.

ET AV 1980-TALLSIKONENE

var Ole Christian Bach, som svisjet innom Oslobanken i helikopter og fløy videre med en koffert full av penger. Ole Christian Bach? Jo da, han er tilbake på forsidene med sine gamle triks. Ser ikke en dag eldre ut og blir fortsatt omtalt som farlig sjarmerende. Men sølvreven Bach har fått selskap av nye japper siden sist.

-  Jeg trodde jeg skulle bli milliardær, sukker den bedragerisiktede Jim Wolden (31) i The 5 Percent Community til VG.

Mannen som har nappet sparepengene fra dagens «enker og faderløse», blir omtalt i positive vendinger som gründer og firebarnsfar. Han har investert litt. I dyre biler og svære hus, det meste solgt nå. Ja, og så var han på guttetur på Rivieraen. Svei av noen tusenlapper på å testkjøre Formel 1. Vroom! Vroom! Hu hei, hvor det gikk. Skikkelig moro så lenge det varte. He, he.

WOLDEN OG GJENGEN

hans slipper unna med å si at de ville skape noe. De er gründere. Som om de bare er lightversjonen av Kjell Inge Røkke. Men Røkke blir «gamle penger» i dette selskapet. Disse guttene rekker ikke å kjøpe yachten før pengene er brukt. Der Røkke bygger hyttepalass i Oppdal, er de mer timeshare på Costa del Sol. Lars Sponheim ville kalt dem harry.

Men det er marked for harryjapper i lottomillionærenes hjemland. Hadde de prøvd å selge deg bruktbil, ville du kanskje ledd hele veien til sparebanken. Men når de frister med en flunkende ny Lamborghini, begynner grådigheten å virke. Du ser allerede for deg italieneren parkert i garasjen og franske bobler i glasset. Kanskje et helt boblebad i hagen. Og nye klær. Keiserens nye klær. Hvorfor ikke? Hvorfor skal du nøye deg med å lese i avisa om folk som tjener seg rike over natta?

-  LUNSJ ER FOR

pyser, sa Gordon Gekko. Men hvem lar seg ikke lokke med gratis lunsj? Innskyterne i 5-prosentklubben trodde de utgjorde de fem prosentene som til enhver tid synes unntatt fra den økonomiske tyngdeloven her i landet. Den nye rikdommen ser så ufortjent lettvint ut at man føler seg nesten litt dum som nøyer seg med en fattig lønnskonto, eller prøver å skape noe som kanskje med litt flaks og mye slit gir noen prosenter avkastning.

Da heller satse alt på det store vinnerloddet. De ble advart, men tenkte likevel, bare jeg får penga mine før korthuset raser, er det ikke så farlig med dem som kommer etter. Teorien om «the even bigger fool» gjaldt her som på børsen. Pyramidespill er bare amatørenes utgave av det mer avanserte spillet som foregår i deler av aksjemarkedet. IT-boblen som brast, var blåst opp av de samme drømmene om den store gevinsten.

SÅ KANSKJE

er det ikke Økokrim som bør etterforske T5PC, men en psykiater. Eller en ny Tom Wolfe, som kan beskrive det forfengelighetens fyrverkeri som lokker sedate nordmenn til å satse gård og grunn på en drøm om rikdom. Mens en million nordmenn sitter klistret for å følge den kalkulerte virkelighet i «Jakten på kjærligheten», er det jakten på pengene som gjør dem øre og får dem til å miste hodet.

-  Jeg trenger ikke å bli milliardær, jeg, for å bli lykkelig, sier Jim Wolden fra ei strand i Spania.

Og det sier han nå. Han fikk 80 000 nordmenn til å tro det var det som skulle til. Nå er de fattige og ulykkelige. De rakk ikke engang å kjøre Formel 1 før de krasjet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media