Watergates glemte helt

I dag er det 30 år siden innbruddet i Watergate, som førte til president Richard Nixons fall. Igjen skal helter hedres og skurker minnes. De fleste av dem ble rike. Men den virkelige helten fra Watergate er glemt. Frank Wills, vaktmannen som varslet politiet, døde lutfattig og ensom for halvannet år siden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg traff ham noen dager etter at Richard Nixon hadde forlatt Det hvite hus i vanære i august 1974. Frank Wills, den gangen 26 år, sto utenfor Watergate og solgte buttons og T-skjorter med bilde av seg selv og «Watergate Hero» på. Da var Frank Wills blitt arbeidsløs, og salget ga ikke rare inntekten. Han ble med meg på sin gamle arbeidsplass og viste meg døra mellom garasjen og trappa der han oppdaget innbruddet.

Watergate

  • Watergate er navnet på et kontor- og hotellkompleks i Washington der det demokratiske partiet hadde hovedkvarter foran presidentvalget i 1972.
  • Et innbrudd ble avslørt i kontorene i Watergate. Etter hvert avslørte avisa Washington Post at innbruddet var iverksatt av den republikanske valgkamporganisasjonen, som en av flere aksjoner for å skaffe seg informasjoner om motpartens valgkamp.

  • Republikanerne vant valget, men president Richard Nixon måtte gå av i 1974. Flere medarbeidere ble dømt til fengsel.

- Watergate ble en ulykke for meg. Men jeg angrer ikke. Jeg gjorde bare jobben min, sa han beskjedent.

PÅ SIN FØRSTE inspeksjonsrunde den natta for 30 år siden så han ved en tilfeldighet at låsen var festet med limbånd. Han rev av båndet, smekket døra igjen og gikk videre. Men da han på sin neste runde igjen fant limbånd over låsen, ringte han politiet.

Fem menn ble arrestert i det demokratiske partiets valgkontor i sjette etasje. De var i full gang med å installere avlyttingsutstyr.

På fengslingsmøtet i forhørsretten dagen etter ble saken betraktet som et tredjeklasses innbrudd på linje med flere småforbrytelser i den sterkt kriminelle hovedstaden. Men to unge reportere fra Washington Posts byredaksjon fattet interesse og ville undersøke saken nærmere. Bob Woodward og Carl Bernstein ga seg ikke før trådene gikk rett til det ovale kontoret i Det hvite hus, og Nixon måtte gå av.

Det ble skrevet både politisk historie og pressehistorie under opprullingen av den skandalen som fikk navnet sitt etter det store kontor- og leilighetskomplekset. Et kvart sekel seinere tok den unge lærlingen Monica Lewinsky inn i Watergate, og en annen president var nær på å bli ekspedert fra sitt embete i vanry. Ikke rart Watergate fortsatt er en turistattraksjon i USAs hovedstad.

Høste erfaringer

I dag er journalisten Bob Woodward assisterende sjefredaktør i Washington Post. Sammen med avisas president, Ben Bradlee, møter han i dag interesserte på George Washington-universitetet for å diskutere erfaringene etter Watergate-avsløringene i 1972. Spørsmålene de stiller er om Watergate fremdeles preger amerikansk politikk og om skandalen endret amerikansk presse.

- DET ER EN AV DE viktigste telefonsamtalene i USAs historie, sa Bob Woodward seinere om Frank Wills' telefon til politiet den juninatta. Men den ble ikke noen lykke for ham.

Riktignok fikk Wills en del oppmerksomhet da Nixons skandale var et faktum. Og Wills var den eneste som spilte seg selv i filmen «All the President's Men» basert på Woodwards og Bernsteins bestselger, der Dustin Hoffman og Robert Redford spilte hovedrollene som de to unge reporterne. Og Wills fikk Martin Luther Kings ærespris fra Southern Christian Leadership Conference og en medalje fra det demokratiske partiet. Men han fikk avslag på søknaden om en påskjønnelse fra Kongressen.

Så gikk det utfor bakke.

Wills dro hjem til sørstaten Georgia, og var snart en glemt mann. Han ble arrestert for å ha stjålet et par tennissko han skulle gi til sønnen sin. Han havnet i fengsel. Da han døde, 52 år gammel, levde han i slummen i Savannah i Georgia. Ved 25-årsjubileet for Watergate ble han imidlertid oppsøkt av et par aviser, og kom med bitre utfall mot den måten det amerikanske samfunnet hadde behandlet ham på. Men ingen inviterte ham til Washington for å være med på markeringen av det dramaet som ikke hadde skjedd uten ham.

Men Watergate skapte andre helter, og skurkene ble etter hvert tilgitt. Felles for dem alle var at de ble rike og berømte. Den største skurken, Richard Nixon, ble ikke lenge i eksil i California. Snart flyttet han til luksus i New York og tjente seg søkkrik på TV-intervjuer med David Frost, memoarer og foredrag.

DA HAN DØDE I 1994, var han for lengst blitt tatt inn i den nasjonale varmen igjen.

Noe av det samme skjedde med hans nærmeste medarbeidere John Erlichman, H.D. Haldeman, John Dean og Stuart Magruder. De tjente gode penger på bøker og TV-intervjuer. John Erlichman har også skrevet kriminalbøker.

Men opprullingen førte til rettssaker mot et tjuetall toppfolk i presidentens stab og det republikanske partiet. Blant annet måtte justisminister John Mitchell i fengsel. Den eneste som slapp unna straffeforfølgelse, var Richard Nixon selv. Hans etterfølger Gerald Ford benådet ham.

Gerald Ford hadde jo selv blitt visepresident året før da Spiro Agnew måtte trekke seg etter avsløringer om økonomisk snusk i hans guvernørtid i Maryland. Da så Ford utpekte multimilliardæren Nelson Rockefeller til sin visepresident, hadde USA fått en toppledelse som ikke var folkevalgt til sine stillinger. Det var unntakstilstander i amerikansk politikk på den tida, og ganske andre dimensjoner over politiske skandaler enn Bill Clintons lave sigarføring i bøttekottene i Det hvite hus.

Men Watergate skapte også nasjonale helter i fleng. Fremst i rekken står Bob Woodward og Carl Bernstein, som i tillegg til ære og berømmelse håvet inn millioner av dollar på bøker og film. Woodward er fortsatt aktiv i Washington Post, og er stadig sentral i viktige politiske saker. Hans kollega Bernstein dro til et mer playboyaktig liv i New York som frilanser.

Uten aktiv støtte fra sjefredaktør Ben Bradlee og den uredde aviseier Katharine Graham, som sto mot justisminister Mitchells trusler om at han skulle kjøre puppene hennes gjennom ei tøyrulle, hadde de to ferske journalistene neppe klart å kjøre løpet helt ut.

Artikkelforfatteren er journalisti Dagbladets lederavdeling.