Websters likning

Det finnes ikke noe godt fasitsvar på de mange og motstridende hensyn i spillet om de offentlig ansattes lønninger i en høykonjunktur. Det er en likning av tredje grad som verken Webster eller andre får til å gå opp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Finansministeren og kommunalministeren har med en ukes mellomrom forsøkt å forklare folket hvor nødvendig det er å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Kommunene har en underbalanse på ti milliarder kroner og vedvarende mareritt om lønnsoppgjørets kostnader. Like fullt må de holde det stramme budsjettet for inneværende år og nøye seg med beskjeden vekst neste år. Får de mer enn det regjeringen doserer ut, vil norsk økonomi, ifølge de nevnte statsråder, bli overopphetet og gi oss prisstigning, renteøkning og arbeidsledighet.

  • Våre politiske mål om en god enhetlig skole, grunnleggende helsetjenester og velferd for alle, synes uforenlig med de økonomiske lover som råder i en åpen, internasjonal markedsøkonomi. Politikerne, og dermed også Webster, har valget mellom å holde kommunene på streng diett eller å skattlegge folket. Og det er, ifølge statsminister Jens Stoltenberg, ikke lett uten bruk av vold. Skal folket betale mer i skatt, bytter de til andre politikere. Og får «rikingene» og kapitalistene høyere skatt, flytter de til Belgia. Det siste er ikke godt for norske arbeidsplasser. Jager vi gründerne på dør, sier vi samtidig farvel til den nye tid.
  • Grunnforutsetningen for Websters regnestykke er derfor gitt. Hans ennå ukjente skisse må ligge innenfor en bestemt økonomisk ramme. Av hensyn til samfunnsfreden får han lov til å tøye rammene litt, men ikke for mye. En eventuell «lønnsfest» i år, vil gi tømmermenn neste år. Det vet alle som deltar i lønnsoppgjøret. Folk flest merker det først når bakrusen setter inn. Hardt arbeidende sykepleiere, hjelpepleiere, lærere og kommunearbeidere ser ikke dette i makroperspektiv. Med et mikroblikk på lønnskontoen konstaterer de at de har for lite igjen når regninger til hus, bil, ferie, barnehage og kommunale avgifter er dekket. Mange spør med rette om vitsen ved å slite seg ut i omsorgsyrkene når de kan fly høyt som flyvertinner, tjene fett som personalsjefer eller flate ut med førtidspensjon.
  • La oss oppsummere Websters utfordringer: Sykepleierne krever 50000 kroner og virker svært aggressive. Deres trusler om streik og overtidsnekt er troverdige. De er etterspurt og burde ha markedskreftene på sin side. Hva vil skje dersom de setter makt bak krava? Vi får et kortvarig skuespill som ender med tvungen lønnsnemnd fordi en streik etter hvert vil være en fare for liv og helse.
  • Lærerne krever nesten like mye. De står svakere markedsmessig, fordi de lettere kan erstattes av ufaglærte. I år har de imidlertid en uvanlig goodwill hos politikerne som også er deres arbeidsgivere. Kjenner partene sin besøkelsestid, bør de kunne bli enige om noe og la røsten være Websters. En streik vil ikke tjene noen hensikt. Det som skal sies, er sagt. De som skal snakke sammen, sitter sammen nå.
  • Men ingen er tjent med å glemme hjelpepleierne. De er etterspurt i alle kommuner. Men nå mister stadig flere ungjenter lysten på denne typen jobb. Søkningen til helse- og sosiallinja stuper. De nye slekter vil gjøre hippere ting enn å løfte på gamle. Kommunenes ufaglærte fotsoldater finner seg heller ikke i hva som helst. De vil ha 7000 kroner mer på lønnstabellen, pluss ekstra til kvinner og lavtlønte, noe de fleste av dem er. Men får Jan Davidsen gjennomslag for sine krav, kan kommunene utløse streik ved å nekte å godta forslaget. En lavlønnsprofil på oppgjøret er det siste kommunene ønsker seg. De vil bruke lønn som middel til å skaffe og beholde arbeidskraft, ikke som instrument i fordelingspolitikken. Derfor vil de fordele det meste lokalt, etter kommunens behov.
  • Det er ikke Websters oppgave å minne om at moderasjonslinja har gitt en bedre reallønnsutvikling enn kjempebyksene på 80-tallet. Og de offentlig ansatte vil neppe la seg avspise med at de har et sterkere stillingsvern enn ansatte i industrien. Det er ikke mer enn sju år siden arbeidsløse tømrere, ingeniører og arkitekter var sjeleglade over å ha en ektefelle med fast jobb i skolen eller på sykehuset. Slike minner vil gjerne fortrenges når det vrimler av arbeidsplasser. Derfor er jeg redd vi våkner til en formålsløs streik i morgen.