Wesenlunds parti

Dagens aksjonister lager ikke en medlemsorganisasjon, men skaffer seg en profesjonell pengeinnsamler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR KVELD hadde jeg henne på tråden igjen. Jeg husker ikke om det var Redd Barna, Sellafield-aksjonen eller Landslaget for hjertesyke barn det handlet om, for det er alltid den samme ungdommelige stemmen: «Hei, er det Gudleiv? Dette er Hege. Du har gitt til vår sak tidligere, og det takker vi for. Du kan tro det kommer godt med. Og nå har vi satt i gang en ny innsamling, og lurer på om du kan tenke deg å gi også denne gangen? Ti skrapelodd for 200 kroner?» Om noen dager får jeg nok høre fra Foreningen Seniorsaken, jeg er i aktuell alder og inntektsklasse der også. De unge studentene som jobber noen kvelder i uka for en av våre innsamlingsentreprenører, vet alt det nødvendige om meg: inntekt, alder og utdanning. Jeg er blant de utvalgte, dem som det er stor sjanse for å få på kroken til den spesielle innsamlingen.

ROLV WESENLUND OG KALLE LISBERG vet presis hvordan de skal gå fram. I miljøet rundt Cato-stiftelsen befinner Thor Bjørn Lie seg. Han er en av de profesjonelle innsamlingsentreprenørene som står til disposisjon for alle gode formål som trenger en effektiv pengeinnsamler. Aksjonslederne snakker rett nok om at de skal ha medlemmer, men det er i egenskap av giver du blir medlem. Dette er den nye typen folkebevegelser. Men der de klassiske ble drevet av det historikeren Sverre Steen kalte assosiasjonsånd, drives de nå av entreprenørånd. Det skal ikke forundre meg om selve ideen til Seniorsaken kom nettopp fra Thor Bjørn Lie. Han lever jo av å finne på og drive aksjoner. Han trenger bare et godt navn å knytte aksjonen til, og fant Rolv Wesenlund som tilfeldigvis hadde et relevant bokmanus ferdig.

BELLONA ER ureksemplet på denne nye typen folkeaksjoner. De har verken noe program eller noen egentlig organisasjon. De har ikke landsmøter, men ofte et råd. De har ikke lokallag - fylkeslag - landssammenslutning. De spiller heller ingen rolle som oppdrager til demokrati, slik de gamle gjorde. Folkebevegelsene var de viktigste treningsarenaene for demokratiets støttespillere i det norske systemet helt siden midten av 1800-tallet. De utgjorde demokratiets infrastruktur, har professor Per Selle sagt. De store folkebevegelsene var avholdsbevegelsen, ungdomslagsbevegelsen, idrettsbevegelsen. Gjennom disse organisasjonene ble Norge knyttet sammen. Fra den ytterste utkant til det innerste sentrum var man med i et felles system gjennom dem. Kontingenten ble innkrevd for å drive organisasjonen, det var selve medlemsaktiviteten som var det vesentlige og som bar formålet.

DEN NYE TYPEN aksjoner har pengeinnsamlingen som viktigste mål. Ved hjelp av pengene kan de påvirke politikken f.eks. ved å hyre profesjonelle lobbyister, som Rune Gerhardsen, Grete Knudsen eller Kjell Opseth. Kommunikasjonen til «medlemmene» skjer fortrinnsvis over telefon mellom en profesjonell telefoninnsamler, ofte en student, og oss som telefonbrukere. Rolv Wesenlund skal vi bare se på TV og avbildet i avisene, akkurat som vi ser Frederic Hauge og hele hurven av frontfigurer for andre humanitære og aksjonsrettede organisasjoner. Det hele er ekstremt markedsrettet. Ingen medlemmer blir innkalt for å slikke frimerker eller kjøre kopimaskinen. Det gjør Thor Bjørn Lie og hans lotteri- og innsamlingskonsulenter. Effektivitet står i høysetet, store og tunge demokratiske prosesser har man ikke tid til. Og nettopp mangelen på tid setter begrensninger på tidshorisonten og alt som heter programarbeid. Aksjonene er derfor vanligvis ikke innrettet mot samfunnsendring på det store strategiske planet.

DET ER RIMELIG å anta at dette nye aksjonssystemet gjør noe med Norge som samfunn. Vi behøver ikke å være så veldig engasjerte for å gi. Der de gamle organisasjonene hadde noe varig over seg, er de nye vanligvis innrettet mot et begrenset mål og kort levetid. Fordelen er at de som vil være med, får alt tilrettelagt. Idéutviklingen skjer hos Lie eller Geelmuyden.Kiese. Aksjonene stjeler ikke av vår knapt tilmålte tid. Men dermed bidrar de til den fragmenteringen, den kortsiktigheten og mangelen på konsistens som i dag preger politikken. Ideologi blir det lite av. I gamle dager ville Rolv Wesenlund kanskje ha dannet parti for de eldre. Wesenlund har jo erfaring med det: Wesensteen-parodien om Vårt Parti og partileder Leif Sonell. Men Foreningen Seniorsaken er ingen parodi. Som aksjonister er seniorene fullt på høyde med sin tid.