West Side Story

De mest ressurssterke nordmenn forskanser seg i dyre boligområder i beste vest. Det er det motsatte av inkludering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SELV OM EN DEL

av Erna Solbergs velgere flytter høyere i åsen, og betaler stadig mer, for å unndra seg den mangfoldige virkeligheten, er det bare å slå fast: Norge - og i særdeleshet Oslo - er blitt et flerkulturelt samfunn. Det vi oppfattet som spesielt for New York, med ungdomsgjenger av ulikt etnisk opphav som sloss mot hverandre i bakgatene og snakket gebrokkent den gang musikalen «West Side Story» gikk for fulle kino- og teatersaler på 60-tallet, er blitt dagens virkelighet i vår egen hovedstad. Axel Hennies spillefilm «Uno», som nå er aktuell, beskriver et ungdomsmiljø som vil være totalt fremmed for dem som var unge på 50- og 60-tallet. Derfor er det også disse aldrende generasjonene som har størst vansker med å forholde seg til den nye situasjonen. Det er også blant dem innvandrerskepsisen - og rasismen - er sterkest. Men den vil trolig avta etter hvert som Oslos første drabantbygenerasjoner dør ut og erstattes av dem som har vokst opp på 80-, 90- og 2000-tallet. For dem vil innholdet i stortingsmelding nummer 49 med bilder av elevene i en 7. klasse på Ruseløkka skole, stemme med egne inntrykk. Bare ti av de 31 elevene har to «norske» foreldre. Men det er ingen ting i ansiktsuttrykkene deres som tyder på at de vantrives av den grunn.

MELDINGEN

slår fast at «det kulturelle og religiøse mangfoldet i befolkningen er kommet for å bli» og belegger dette med tall. Hver åttende innbygger i Norge, eller over en halv million, har enten far eller mor eller begge foreldre født utenfor Norge. Det bor folk med opprinnelse fra 208 land her. Ca. 350 000 har to utenlandskfødte foreldre. 72 prosent av dem, ca. 250 000 mennesker, kommer fra et ikke-vestlig land og bærer tydelig preg av å ha en annen etnisk opprinnelse. I Oslo har hver femte innbygger to utenlandskfødte foreldre.

REGJERINGEN

ønsker å skille mellom «innvandrere» og «etterkommere». Svært mange av dem vi oppfatter som innvandrere, er født i Norge. I dag er det tallet 60 000, og vil naturlig nok stige i åra som kommer. Flertallet av dem går fortsatt i barneskolen, men mange av dem er i ferd med å bli voksne. Og en av de sentrale målsettingene i stortingsmeldingen er at disse «etterkommerne» skal lykkes i det norske samfunnet som voksne. «Den virkelige prøvesteinen på om vi får til mangfold gjennom inkludering og deltakelse er hvordan etterkommerne av førstegenerasjons innvandrere vil plassere seg i samfunnsbildet når de blir voksne. Etterkommerne går en vei som ingen har gått før dem. Det er i alles interesse at de lykkes og kan prege samfunnet de er en del av,» heter det i innvandringsminister Erna Solbergs melding «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse». Det er det neppe noen uenighet om i det politiske miljø.

OVERSKRIFTENS

tre nøkkelbegreper er altså «mangfold», «inkludering» og «deltakelse». I det første ligger erkjennelsen av at vi som enkeltmennesker, med ulik bakgrunn og ulik opprinnelse, er forskjellige. Det vektlegges som en motsetning til «likhet» som har vært et mål for det norske, sosialdemokratiske etterkrigssamfunnet. Det er viktig at begrepet «mangfold» ikke blir en sovepute for at samfunnet ikke makter å oppnå «likeverd» når det gjelder rettigheter og muligheter. «Inkludering» brukes som et tillegg til «integrering»: I ordet «inkludere» ligger en oppfordring til oss alle om å akseptere innvandrerbefolkningen, med all dens variasjon, som en del av samfunnet. Spesielt bør ordet være tankevekkende for de mest ressurssterke nordmenn, som forskanser seg i dyre boligområder i beste vest. Det er det motsatte av inkludering. I ordet «deltakelse» ligger en oppfordring og forventning til innvandrerbefolkningen selv om å ta del i det norske samfunnet, og akseptere de verdier og normer som gjelder her. Det er et klart signal om nulltoleranse i forhold til tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og undertrykking av barns og kvinners muligheter til utfoldelse.

PS.

Jeg møtte en gang en av Solbergs regjeringskolleger på bussen fra Søndre Nordstrand til Oslo sentrum. Han hilste og sa spøkefullt: «Jaså, du bor ute i Karachi, du også,» åpenbart ubekvem med den høye innvandrerandelen der. Han flyttet seinere til et penere strøk. Der kan han nå lese Erna Solbergs gode, tankevekkende stortingsmelding om hvilke utfordringer som påhviler oss alle i et moderne samfunn.