Willoch i Midtøsten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Tidligere statsminister Kåre Willoch har besøkt det palestinske lederskapet i det sønderskutte hovedkvarteret i Ramallah. Der kritiserte han Yassir Arafat blant annet for å ha vært unnfallende overfor den omfattende korrupsjonen som Arafat har unnlatt å slå ned på i de palestinske selvstyremyndighetene. Willoch deltar på et besøk arrangert av Flyktningerådet og har ikke lenger noen statsmannsplikter. Men han snakker med en autoritet og et engasjement som står i sterk kontrast til unnfallenheten til både statsminister Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Jan Petersen.
  • Forskjellen mellom dem og Willoch i forholdet til konflikten i Midtøsten, er at Willoch holder fast ved de sentrale prinsipper i folkeretten, menneskerettighetserklæringen og FN-pakten. Han har lenge kritisert at Israel bruker avanserte krigsvåpen i sin undertrykkelse av okkuperte palestinere. Han har slått fast at den israelske annekteringen av deler av Vestbredden er i klar strid med folkeretten, og han slapp opp for ord da Israel avfyrte raketter inn i en demonstrerende folkemengde i Gaza.
  • Regjeringen Bondevik har også protestert mot rakettangrepet, men det er statssekretær Vidar Helgesen i Utenriksdepartementet som har fått føre fram protesten offentlig. Statsministerens parti har et helt spesielt forhold til Israel. De mest fundamentalistiske der håper på etableringen av et Stor-Israel fordi det varsler Jesu gjenkomst. Muligens er det blant annet av frykt for å miste disse ekstremistenes stemmer at statsministeren er så taus om Sharon-regjeringens overgrep.
  • Vi mener at statsminister Kjell Magne Bondevik representerer Norge på en dårlig og direkte skadelig måte ved at han ikke klart og tydelig har stilt seg bak de samme prinsippene som Kåre Willoch forsvarer, og selv gitt ansikt og ord til Norges offisielle protest mot Sharon-regjeringens overgrep i Gaza og på Vestbredden. Verken Bondevik eller Petersen har stått fram som kraftfulle forsvarere av folkerettslige prinsipper som alle små land og folkegrupper i verden er avhengige av blir respektert av sterke militære makter.