Ydmykende dom

Augusto Pinochet ble aldri dømt til straff for sine forbrytelser som diktator i Chile. Men han måtte si fra seg sitt sete som livsvarig senator og dermed bøye seg for en ydmykende dom av et annet slag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UTEN Å VEKKE særlig oppsikt utenfor landet avsa Høyesterett i Chile mandag 2. juli en kjennelse med fire mot én stemme som for alltid henlegger tiltalen mot tidligere diktator og general Augusto Pinochet. Kjennelsen sier at generalens mentale helse er «uhelbredelig» og gjør ham ute av stand til å stilles for retten. Høyesterett opprettholdt dermed, ikke så overraskende, kjennelsen fra en lavere rett. Han slapp unna.

I virkeligheten dømte Høyesterett Augusto Pinochet til livsvarig senilitet. Kanskje kunne ikke dommen ha vært mer ydmykende, særlig for en mann og en offiser som aldri gikk glipp av en anledning til å vise fram sin styrke i kropp og sjel, helt til han la ut på den skjebnesvangre reisen til Storbritannia og ble satt i husarrest der.

MOTVILLIG måtte den 86 år gamle Pinochet omsider bøye seg og godta dommen, etter hvert som det gikk opp for ham alt hva den innebar. Som «uhelbredelig senil» kunne han ikke godt ta sete i Senatet, opptre offentlig eller uttale seg politisk. Om kvelden onsdag 3. juli, to dager etter kjennelsen, hadde generalen samlet familien og sine advokater rundt seg hjemme til rådslagning. Der ble slutten på Pinochets politiske liv vedtatt. Han måtte si fra seg plassen som livsvarig senator, et sete han aldri var valgt til, men som han fikk i kraft av å ha vært president, innsatt gjennom et militært kupp, ifølge et avsnitt i grunnloven som han som diktator påtvang sine folkevalgte etterfølgere.

Neste morgen kom kardinal Francisco Javier Errazuriz hjem til ham, og Pinochet fortalte at de fire åra i Senatet hadde kostet ham «mye smerte» og at helsa ikke lenger tillot ham å fortsette. «Ikke uten følelser,» har kardinalen fortalt, gikk Pinochet bort til sitt skrivebord og undertegnet avskjedsbrevet og ba kardinalen overlevere det til Senatets president, Andrés Zaldmvar.

YTTERLIGERE YDMYKELSER kunne ellers være i vente. Parlamentarikere fra venstre og midten har bedt Grunnlovsdomstolen vurdere om en person som er erklært senil kan sitte i Senatet når loven i tilfeller av senilitet og galskap fratar en borger stemmeretten. Videre har hans motstandere anmodet rettsvesenet om å oppnevne en verge eller bobestyrer for Pinochets eiendeler, fordi hvis han er ute av stand til å ta vare på dem, kan dette få følger for de krav om erstatning som hans ofre nå forbereder.

Da Senatet samlet seg til møte i Valparamso tirsdagen etterpå, valgte man å ikke lese opp avskjedsbrevet fra Pinochet. Da senatorene formelt tok generalens avskjed til etterretning, løftet den sosialistiske folkevalgte Fidel Espinoza en håndskrevet plakat hvor man kunne lese: «Pinochet drepte min far». Fra galleriet ble det ropt «Morder!», og først da politiet hadde ryddet opp og det igjen var ro i salen, kunne man høre hans tilhengere istemme «!Viva!» for generalen. Et fryktelig kapittel i Chiles historie er avsluttet, og det endte med en ynkelig avslutning på Pinochets politiske liv.

Pinochet er ikke frifunnet for noen anklage. Juridisk er han en tiltalt som unngikk å måtte svare for sine gjerninger på grunn av tapte åndsevner, og tiltalen for forsøk på å dekke over 57 drap og 18 bortføringer utført av militære i den såkalte «dødskaravanen» i 1973 vil alltid henge over Pinochet.

HISTORIENS DOM over Pinochet vil uansett bygge på en langt mer omfattende og langt hardere tiltale enn noe av det som var mulig å framføre i rettsvesenet i Chile, takket være lover og amnestier som generalen påtvang landet før han ga fra seg makta. Historikere overtar nå der rettsvesenet slapp for å etterforske og dømme over hva som skjedde under Pinochets brutale styre fra 1973 til 1990.

Når han aldri ble tiltalt i en rett, fikk han heller aldri framført sitt forsvar for det diktaturet han mente reddet Chile. Han som gikk kry som en hane og streng som en prøyser omkring i uniformen og utstrålte rå makt, sitter nå tilbaketrukket og utvilsomt bitter og tenker på «åras uunngåelige gang», som han kalte det i avskjedsbrevet. Om han er åndsfrisk nok til å tenke over det, så er han nå på det punkt i livet hvor menneskene gjerne tenker over sitt ettermæle. Det ville være et urokkelig bevis på hans senilitet dersom Augusto Pinochet Ugarte nå gleder seg over ettermælet sitt.