Yes, we can

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Puh, vi er utladet etter ei uke med Obamarama der vi har sovnet foran CNN og mumlet «Yes, we can» når vi har våknet. Vi er mange som tok bølgen. Også fjerde gang jeg hørte Barack Obamas presidenttale og så ansiktene fra folkemengden, rant maskaraen. Men hvorfor var jeg her – og ikke der? Jeg skulle jo stått der i folkehavet. For gjennom valgkampen tok jeg meg i å bli stadig mer begeistret, ikke bare for presidentkandidaten, men for det amerikanske folk. For et engasjement. For en imponerende grasrotinnsats. Onsdag ble jeg sittende på jobben i seiersrus og filosofere over amerikaneres evner til å brette opp ermene, til å bidra frivillig – uten kunstnerstønad eller trygd – fordi man faktisk må bidra. Det er da noe vakkert over dette, ikke sant?

Det var rett før jeg reiste meg fra kontorpulten og emigrerte, da mailen om dugnad i gymgarderobene tikket inn. Oppfordringen kom fra skolens leder i Foreldrenes arbeidsutvalg (FAU). Skolen ba foreldrene trå til. Gymsalene er ille. Garderobene er direkte slum, stygge, nedslitte og slett ikke på nivå med våre velstandsunger som jammen trenger gym. Så kunne vi? For et spørsmål! Klart vi kan. Tusen takk for at vi får lov. Dugnaden kom simpelthen som en utløsning, i grevens tid, eller skal jeg heller si Baracks tid. For gjør ikke den nedslitte gymgarderoben meg noe mer amerikansk? Bringer ikke hvert malingsstrøk oss litt nærmere Barack? Ny mail tikker inn. Prosjektleder trenger ei gruppe på ti foreldre søndag også: «Av 1000-1200 foreldre bør det være mulig å få til, da vi så langt bare er 16-18 stykker. De som har barn på de fem-seks nederste trinn bør i alle fall være interessert i å bidra til en hyggeligere skoledag for våre barn.» Han avslutter fyndig: «Til alle som sutrer! Glem det politiske ansvar, det er bevist at det ikke fungerer, og det er NÅ vi har barn i skolen! Ikke bruk mer tid på ’sutremeldinger’, men bruk tiden på dugnad i stedet». Så, kan vi?