Yndlingens fall

Eivind Reiten ble misbrukt politisk. Ikke minst av næringslivet, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Helt inntil han varslet sin egen avgang sto hans forsvarere fram i alle kanaler og vitnet om aksjemarkedets yndling. Eivind Reiten var landets beste toppleder, tidenes beste Hydro-sjef, som hadde gjort aksjonærene lykkelige gjennom salg og omstrukturering. Det var synd og skam at han var i ferd med å bli mobbet bort av rødgrønne politikere og en avisredaktør på politisk korstog. Var det takken for at Reiten hadde regissert den historiske fusjonen mellom Statoil og Hydro?

En finansanalytiker sa det litt enklere og med et flir i RedaksjonEn: Reiten er elsket på børsen fordi han er hatet i SV.

Saklig? Nei, men trolig ganske treffende, hvis de sterke følelsene Reiten har vekket skal oppsummeres i en setning. Bildet av en tiltakende isfront mellom den rødgrønne regjeringen og deler av næringslivet males med grov penn av begge parter hver gang de nærmer seg en mikrofon. Begge parter beskylder hverandre for manglende kunnskap og for ikke å følge spillereglene. Rødgrønne politikere har ikke filla peiling på næringslivet, og næringslivet skjønner ikke bæret av politikk. Beskyldningene er ikke helt uten rot i virkeligheten. I den opphissete debatten kan det virke som partene befinner seg på hver sin planet, ikke ulikt andre politiske debatter. For Reiten-saken er blitt brukt og misbrukt politisk av begge sider. Industriinvestor Jens Ulltveit-Moe står ikke noe tilbake for Aps Jan Bøhler når han bruker Reiten for alt han er verdt til å drive næringslivspolitikk.

Det er en ideologisk kamp, hvor næringsnøytralitet står mot en varslet og mer aktiv næringspolitikk. Men akkurat som Arbeiderpartiet og Høyre i praktisk politikk knapt lever opp til sine fiendebilder av hverandre, er avstanden mellom næringsliv og regjeringen ikke så gapende som man kan få inntrykk av ved bare å lytte til de mest kritiske røstene. Vi snakker tross alt om en regjering ledet av partiet som skapte Statoil, og som velsignet storfusjonen med en entusiasme som knapt sto tilbake for Reitens egen. Jens Stoltenberg delte da også næringslivets usvikelige tillit til Reiten inntil forholdet kjølnet under opsjonssaken i sommer. Den kunne vært taklet bedre av både Hydro og regjeringen, og trolig kunne utfallet blitt mindre opprivende, hvis partene hadde snakket mer sammen, ikke minst før stormen brøt løs. I stedet ble en håndterbar konflikt satt på spissen og eskalerte til en næringspolitisk holmgang, hvor mistroen og misforståelsene fikk råde. Saken kunne ha trengt en familierådgiver framfor de opphissete tilropene fra supportere på begge lag.

I det fiendtlige klimaet som har oppstått, måtte det nesten føles som et antiklimaks for både Reitens tilhengere og kritikere at han gikk av som styreleder etter eget valg, og som følge av en sak ingen kunne politisere. Han ble ikke presset ut, bedyret han, og måtte bli trodd. Det var plutselig allmenn enighet om at ikke bare måtte Reiten gå, men han hadde også lest signalene riktig. Som toppsjef i Hydro måtte han ta ansvar for selskapets håndtering av saken og mangelfulle informasjon til fusjonspartneren, og han kunne ikke bli sittende som styreleder samtidig som han var under gransking.

Likevel prøver næringslivet igjen å utnytte situasjonen politisk. Ikke før hadde Reiten varslet sin avgang før advarslene kom om at de rødgrønne ikke måtte blande seg inn i jakten på ny styreleder, og Marit Arnstad – som kommer fra samme parti som den uklanderlige Reiten – ble straks stemplet som en uspiselig agent for regjeringen. Det hjelper lite at både Stoltenberg og Åslaug Haga pinlig korrekt forsikrer at valgkomiteen skal få jobbe i fred. Det som skjedde i forrige runde med Johan Fredrik Odfjell blir brukt som skrekkeksempel og bevis på at StatoilHydros storeier lar det gå politikk i eierskapet.

Alt annet ville vært oppsiktsvekkende. Den nye oljegiganten blir så dominerende og mektig i norsk næringsliv og økonomi at den i praksis vil konkurrere med Haga om styringen av Olje-Norge. Fusjonen ville aldri fått klarsignal hvis man ikke var sikret stor grad av politisk kontroll. Å tro at en borgerlig regjering ville gitt selskapet langt friere tøyler, er naivt. Tvert imot demonstrerte både Bondevik I og II at man på samme måte som Arbeiderparti-regjeringer før dem, brukte regjeringsmakten til å plassere sine folk i sentrale posisjoner.

Eivind Reitens tillit hos sin hovedeier var sterkt svekket da han fikk telefonen fra Helge Lund sist fredag. Mange oppfattet at han satt på oppsigelse. Hadde han blitt, ville nok det politiske presset fortsatt. Det ville begge sider sørget for.