Yngve, for faen!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEDTELLINGEN ER BEGYNT. Yngve Hågensen har holdt sin siste 1. mai-tale som LO-leder. Dusinet er fullt. «Nu går han lige hjem,» som Povl Dissing synger. Han skal bare innom LO-kongressen først. Den starter lørdag. I Folkets Hus. Yngves andre hjem, hvor han er Faderen, men ser ut som hans motsetning, fanden, som han ideligen påkaller i forsamlinger han har i sin hule hånd.

Banningen og besvergelsene er helt sentrale elementer i Hågensens retorikk. De blir like sikkert etterfulgt av latterskrall blant de tillitsvalgte som eleison etterfølger kyrie i kjerka. Og gode opplegg bruker vi som kjent gjerne om igjen. Det virker bare pirrende når noen av damene i fagbevegelsen har bedt ham droppe kraftuttrykkene. Da skyter vi haka fram i underbitt og tar ham i forsvar: «Yngve må få lov til å værra seg sjæl.»

OM FORMÅLET med denne formen for kommunikasjon er å samle en fagbevegelse som på mange områder er på defensiven i forhold til samfunnsutviklingen, vet jeg ikke. Men effekten er i alle fall slik. Hågensen markerte styrke mot selveste Gro, og han har filleristet finansministrer og sentralbanksjefer som har opptrådd egenmektig. Slikt samler troppene i Folkets Hus. Men det er først og fremst Hågensens politiske dyktighet og ryddighet som tvang radikalerne på plass. Hans form er opprørsk, mens hans strategi er kald og langsiktig. Bare et samlet og offensivt LO ville klart det som kan skrives på Hågensens testamente: tilnærmet full sysselsetting, fleksibel pensjonsalder fra 62 år, alles rett til videregående opplæring, fem ukers ferie, og en formidabel reallønnsøkning for medlemmene.

MEN OGSÅ MÅTEN Hågensen takler nederlagene på, har vært avgjørende for hans posisjon. Hågensen har aldri lagt skjul på sitt EU-standpunkt, men han maktet ikke å få med seg flertallet på LO-kongressen i 1993. Han satt likevel klar med barberkniven 28. november i 1994. Ble det flertall for EU-medlemskap, skulle mefistoskjegget falle. Det hadde han bannet på i 1972.

Han beholdt skjegget. Men også autoriteten i egen leir. Det var fortsatt Gro som styrte landet, og han som styrte fagbevegelsen.

Da han ble møtt med opprør i sitt siste lønnsoppgjør i fjor, tok han også det som en mann. Når to tredeler stemte nei til hans anbefaling, skulle det f... hakke meg bli streik. Da fikk heller ramma sprekke.

INGEN HAR KLART å så tvil om Hågensens hensikter. Selv ikke de mest illrøde marxistleninister tror LO-lederen løper monopolmaktas ærend. Det er de med «lavere og midlere inntekter» som prioriteres ved hvert eneste lønnsoppgjør. Hans hjerte banker troverdig på venstre side. Men han tror ikke på julenissen. I hvert fall ikke hver dag, som han selv sier, når han tar radikalerne i skole.

Paradokset er likevel at barnehjemsgutten, til en viss grad, løper kapitalistenes ærend. Hans moderasjonslinje har gitt rekordoverskudd for landets aksjonærer. Han har støttet Kjell Inge Røkkes raid i norsk næringsliv. Han har kjempet hardt for delprivatisering av Statoil. Hans kullsviertro på fri flyt av varer og tjenester i EUs indre marked deles først og fremst av dem som har varer å selge. Og som sentralstyremedlem i Ap har han vært med på å styre en samfunnsutvikling som har ført til større forskjeller mellom kapitalister og annet folk. Men vi tror ham når han sier at drivkraften er å skape arbeidsplasser. Det er verre at mange er arbeidsledige enn at noen er rike. Det skaper grobunn for større, dypere og farligere forskjeller enn dem vi i dag opplever mellom fiffen og oss andre.

INGEN KAN SOM HAN skjelle ut grådige næringslivstopper som putter verdiskapningen i egen lomme. Han får ikke gjort så mye med det. Men det gjør så godt å høre ham bruke hele registeret av skjellsord mot dem som bevilger seg førti årsinntekter i bonus for en dårlig jobb.

LIVET VIL IKKE BLI helt det samme uten ham. Faktisk blir det trist som faen!

stein.aabo@dagbladet.no