Yngves skattejakt

LO-leder Yngve Hågensens sommerintervjuer med Dagbladet og VG denne uka kunne knapt hatt bedre samlet effekt. Han fikk fokusert på to forhold som han og Ap-ledelsen vil slåss for. Statoil skal delprivatiseres. De rike skal betale skatt på sine aksjeutbytter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Begge er saker Hågensen brenner for. Den første er kontroversiell innad i arbeiderbevegelsen. Den andre er samlende. Begge kommer opp samtidig: Statoil-saken på Ap's landsmøte i november, skatte-spørsmålet i regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år.

  • Statoil-saken handler i Hågensens øyne om en nødvendig modernisering og internasjonalisering som skal gi selskapet og landet maksimal inntjening og utviklingsmuligheter. Men den har flere haker ved seg. Høyre og Frp mener det samme. Det skaper inntrykket av at det er «sosialdemokratisk direktørforening» og «blårussen» i Ap som leder an. Motstanderne er en vanhellig allianse av partiets veteraner og arbeiderbevegelsens venstrefløy. Veteranene bygde landet, men representerte like fullt partiets høyrefløy i utenrikspolitikk og i energipolitikken. Venstrefløyen samler skepsisen på grasrota mot globaliseringens følger og politikernes avmakt i forhold til tunge internasjonale markedskrefter. Hver for seg har verken partiveteraner eller alliansen «For velferdsstaten» kraft nok til å overkjøre partiledelsen. Sammen - og ikke minst etter en opprørsvår i lønnspolitikk, kommunepolitikk og i verdenspolitikk (WTO, IMF og Verdensbanken) - har de plutselig krefter i massevis.
  • Forslaget om å skattlegge aksjeutbytte på mottakers hånd, handler om omfordeling. Hågensen vil at regjeringen skal ta fra de rike og gi til fellesskapet. Tall fra Det tekniske beregningsutvalget viser at de 2 prosentene av befolkningen med de høyeste inntektene håver inn 70 prosent av kapitalinntektene. Det vil derfor være et stort antall potensielle velgere som synes det er urettferdig. Ingen kan mistenke Hågensen for å ønske dette bare ut fra snevre partiinteresser. Rettferdig fordeling er en av LOs sentrale paroler.
  • Spørsmålet vil imidlertid være hva som er mulig. Investorer og kapitalister som opererer på et internasjonalt marked, kan flytte utenlands, eller betale skatteadvokater for å tilpasse seg nye skatteregler. Men Hågensen har også et ansvar for de ulikheter som har utviklet seg. Han har sittet i partiledelsen gjennom hele nittitallet og har medansvar for skattereformen som senket marginalskatten til 49,5 prosent for lønnstakere og 28 prosent på all kapitalskatt. Han er dessuten mannen bak solidaritetsalternativet, som har gitt bra resultater for arbeidsfolk, men enda bedre for næringsdrivende. Og ikke minst har han kjempet for norsk EU-medlemskap, deltakelse i EUs indre marked, som innebærer fri flyt av kapital mellom landene.
  • Ap-ledelsens skrittvise «modernisering» har hatt sine kostnader. Partiet har måttet tåle sterke svingninger i oppslutningen på meningsmålingene. Vedvarende frustrasjon påskyndet tronskiftet mellom Hågensens «gutt», Jagland, og Ap's inntil nylig beste velgermagnet, Jens Stoltenberg. Han sørget for at meningsmålingene bykset opp åtte prosent i nøyaktig to måneder. Nå er bildet igjen helsvart for Ap. Elendige målinger, og strid i partiet ett år før neste stortingsvalg. Et sviende nederlag i Statoil-saken på Ap's landsmøte vil neppe føre til at Stoltenberg halter av banen, men det vil bremse hans aggressivitet som spiss. Det har ikke Ap råd til.
  • I en slik situasjon hentes skattevåpenet fram. Det er som å erklære krig når det er sterk strid hjemme. Hågensen gjør, uten sammenlikning for øvrig, som Thatcher da hun startet Falklandskrigen. Det forutsetter selvsagt at regjeringen følger opp og utformer skatteforslag som ikke provoserer en tallrik middelklasse, som er mer enn rene symboler og som faktisk, tross det negative som ligger i skatteøkninger, kan vekke begeistring.
  • Skatteforslaget har også en annen strategisk side. Sentrumspartiene er splittet. Senterpartiet og SV støtter Hågensens forslag. Venstre går kraftig imot og KrF nøler. Senterpartiet vil komme i et dilemma. Skal partiet følge opp forslagene fra forskjellsmeldinga og sikre Ap's budsjett flertall? Eller skal det sikre samholdet i sentrum? Ap vil håpe på det første. Senterpartiet vil nok velge det andre.

stein.aabo@dagbladet.no